Mine skriverier

Du ser

.Du ser en jente
Se hennes smil.
Se hennes latter.
Omkring seg hun sprer glede.
Hun stiller alltid opp for alle andre.
Du ser en omsorgsfull jente.
Mange ressurser hun viser.
Mange gode minner hun bringer.
Alltid er hun der for andre.
Uansett dag eller natt,
hun ønsker deg godt.
Hun gir deg sin latter.
Hun gir deg sitt smil.
Hun gir deg sin skulder.
Hun har alltid gode råd.
Sterk står hun der for alle.
Men ingen ser det.
Tårene som triller.
Angsten som skremmer.
Problemene som truer.
Ingen ser det.
Hun står igjen alene uten noen.

Ingen ser smerten
et smil
en latter
omsorgsfulle øyne
trygghet
empati
Du ser en jente, du ser en venn.Ingen ser..
tårer som triller
smerten som angriper
angsten som truer
arrene som bæres av sjelen
Ingen ser jenta som ligger alene hver kveld.
Alt hun vil ha er en klem.


Til kusinen min


Alene på en kvist, sitter du der.

Vonde tanker du bærer på for deg selv.

Vonde minner som har formet deg.

Gi det litt tid. Lytt på det rundt deg og se deg om.

Bare vent, snart vil ny musikk fylle ditt sinn.

Musikken av andre fugler.

Fugler som hjelper deg å fylle ditt sinn på nytt.

Så du en dag klarer å løfte opp vingene.

Om ikke lenge vil du reise deg sterkere enn noen gang.

Du vil spre vingene og klare å se det vi andre ser.

En nydelig jente som har lært seg å fly.


Mørket i fjellet

Hun er sterk.
Hun klarer alt.Hun tar vare på alle.
Når de faller,
tar hun dem i mot.Bestandig er hun tilstede,
som beskytter, som venn
og en du kan prate med,
om alt eller ingenting.Alt som blir sagt og gjort mot henne,
det blir hos henne.Ho er som et fjell,
ho tåler alt og takler alt.
Ingenting detter ut fra de tykke veggene,
men alt kan trenge inn gjennom dem.Ingen kan knekke henne.
Ingen kan rive henne.Hun er alt for deg og alle andre.Men selv et fjell kan være sort inni.
Selv en som tåler alt og takler alt kan falle.
Det er bare ingen andre som får se det.Og selv den sterkeste kan felle en tåre,
den tåren som gjør alt svart.
Den tåren som ingen ser.
For den tåren er det bare henne som får se.henne,ho som er som et fjell,
ho som tåler alt og takler alt.
men ho er også den jenta som feller tåren.I skjul og for seg selv, feller ho den tåren.For innerst inni i fjellet,
der er det svart.Hun er alene, helt alene.
Fanget i mørket for seg selv.Uten lys,
bare mørket og smerten.
Smerten, som ikke deles med noen andre.For innerst inne er hun som deg og meg.
Ho er redd, ho skriker av smerte, ho er svak og ho er alene.For ho er bare et mennesket,
som er fanget i sin egen kropp
og sitt eget liv.!


Harry Potter

Gutten som overlevde og trollmanen jeg vokste opp med, i en hverdag fylt med utfordringer som et barn ikke burde ha, så ble denne fantasi verdnen mitt fluktsted.

Harry Potter vokste opp som foreldreløs, da hans foreldre ble drept mens Harry enda var et lite spebarn. Han vokser opp hos sin tante, onkel og fetter, som behandler Harry som en tjener, hushjelp og en byrde. Når Harry er 11 år får han vite om Galtvort, en skole for hekser og trollmenn, en skole hans fo...reldre gikk på og som han selv skulle få begynne på. En ny verden åpnet seg for Harry og selv om det var farer som Voldemort, trollmannen som drepte Harrys foreldre og vanlige tenåringsutfordringer så forandret livet til Harry seg til noe bedre og mer meningsfylt enn det livet han vokste opp i. Han fikk et nettverk av mennesker som var glad i han på godt og vondt og kampene trengte han ikke lenger å være alene i, sammen med de andre ble han sterkere i seg selv.

Selv om det bare er fantasi, så kunne jeg på mange måter identifisere meg med Harry. Jeg vokste opp i et turbulent hverdag, der jeg følte meg foreldreløs. Selv om jeg ikke måtte sove under trappen til en tante og onkel slik som Harry, så ble jeg behadlet som tjener, hushjelp og en byrde slik som han. Og jeg trur at det er mye av grunnen til at jeg forelsket meg i denne fantasiverdnen, fordi jeg kjente meg igjen på noen områder som egentlig var vanskelig og sår.

Selv om det bare er fantasi, så kunne jeg på mange måter identifisere meg med Harry. Jeg vokste opp i et turbulent hverdag, der jeg følte meg foreldreløs. Selv om jeg ikke måtte sove under trappen til en tante og onkel slik som Harry, så ble jeg behandlet som tjener, hushjelp og en byrde slik som han. Og jeg trur at det er mye av grunnen til at jeg forelsket meg i denne fantasiverdenen, fordi jeg kjente meg igjen på noen områder som egentlig var vanskelig og sår. . le finne et bedre liv for meg selv.

For mange så virker dette kanskje som en litt meningsløs tekst? ...men poenget mitt er rett og slett at alle har sin historie med sin egen voldemort, sine egne tanter og onkler som gjør dagene tunge, men så lenge du beholder håpet, holder fast ved dine indre verdier og har troen på deg selv så vil du være sterk nok til å kjempe dine egne kamper. For ingen er bedre til å være deg enn akkurat du. Vi alle er verdifull på hver vår måte og viktigst av alt, du er ikke alene, det vil alltid være noen som støtter deg.

Hva vet dere om Åsgård? Hvordan blir livet til en person som har vært innlagt i ettertid? Vil det være vanskelig å komme ut i samfunnet? Arbeidsmessig? 


Det er gode spørsmål du kommer med og jeg kan bare svare ut fra de erfaringene og opplevelsene jeg har med Åsgård. Åsgård er naturligvis tilknyttet UNN og har 15 ulike avdelinger som skal dekke eventuelle behov innenfor ulik psykiatri i hele Troms utenom mindre døgnavdelinger og psykiatrisk senter som for man har i for eksempel Silsand og i Narvik.

 Jeg har vært på avdelingene Akuttpost sør og døgn 1. Akuttpost sør havner de som akutt må legges inn av ulike grunner, i mitt tilfelle 2 ganger fordi jeg da var suicidal, at jeg var truende til å ta mitt eget liv, å de andre gangene fordi jeg ikke klarte å være alene. Jeg var så langt nede at jeg måtte skade meg selv for å holde meg selv rolig og/eller at jeg fikk en trang til å gjøre dumme ting mot meg selv som jeg normalt sett ikke ville ha gjort. Jeg var kjempe deprimert og ikke klarte å ta vare på meg selv eller å håndtere situasjonen min og alle de tankene og følelsene jeg bar på. Ofte inne i dette ble det lite søvn og mat, noe som gjorde situasjonen verre.

Akuttpost sør er en avdeling som kan variere veldig med tanke på hvilken pasienter som er inne. Der er det mange ulike brukere som har blitt tvangsinnlagt eller akutt innlagt av ulike grunner, antall pasienter og deres helsetilstand varierer derfor også mye egentlig fra uke til uke, i noen tilfeller fra dag til dag. Dette er en avdeling som tar inn mennesker akutt, observerer pasientene den tiden de har behov for det og blir overflyttet til en mer passende avdeling når de er klar for det, evt at de får dra hjem hvis helsetilstanden tilsier det. Jeg har både blitt sendt hjem og blitt overflyttet til en annen avdeling etter et opphold på Akuttpost sør.

 Jeg opplevde at denne avdelingen hadde flere dyktige ansatte som prøvde det de kunne for at hver enkelt pasient skulle få den vurderingen og hjelpen de trengte. Men på grunn av varierende pasienter kunne det mange ganger føre til at de ikke hadde tiden de trengte til hver enkelt pasient og da ble spesielt en som meg, som var stille, rolig og trakk meg bort ofte lett å overse. Men på tross av dette så tok de seg tid til meg og andre, selv i de stressende periodene. Men mange ganger følte ihvertfall jeg at jeg ikke helt fikk nok av den omsorgen som jeg trengte mens jeg var der. Men det var enkelte ansatte jeg følte tok seg mer tid og så meg bedre enn andre. Det som er litt dumt med denne avdelingen er at de ikke har tid til å gi behandling på den måten man har behov for det, det skal gjøres i andre avdelinger. På denne avdelingen skal man være kortes mulig, mest for å få en vurdering og bli klar til å sendes videre. For meg føltes det utrygt, spesielt når jeg begynte å bli trygg på enkelte ansatte for så å vite at tiden nærmet seg for å bli sendt videre.

Jeg har bare vært en gang på Døgn 1 på Åsgård, da ble jeg overflyttet til den avdelingen etter 10 dagers observasjon på akuttpost sør etter en overdose som nesten tok livet mitt. Da var jeg på døgn 1 i 3 uker for å komme meg på bena igjen etter overdosen og et opphold på Akuttpost sør. I disse tre ukene føler jeg at jeg ble godt tatt vare på og fikk hjelp mens jeg var der, men selv her føler jeg at jeg ikke fikk den behandlingen jeg trengte og jeg trur mye av grunnen til dette er for at de ønsket at døgnavdelingen på Silsand, som egentlig er samme type avdeling, skulle gi meg den behandlingen jeg trengte. Men den behandlingen og oppfølgingen jeg fikk på Silsand var ikke tilstede. Jeg fikk ikke det jeg trengte, så da jeg ble sendt hjem og Silsand skulle overta videre oppfølging, ble jeg mer eller mindre overlatt til meg selv. Men jeg trur at hvis jeg hadde bodd i Tromsø å da ville fått oppfølging og behandling av Døgn 1 så ville resultatet vært noe annet, ihvertfall hvis de ville fortsette å bry seg like mye om meg som da jeg var der de 3 ukene.

 Så oppsummeringen av dette. Jeg tenker at de fleste som jobber på Åsgård er dyktige mennesker som gjør det de kan for sine pasienter mens de er innlagt der. Men at samtidig så er det ofte mye å gjøre og de mangler tiden de trenger eller kanskje de rett og slett er for få på jobb, spesielt på akuttpost sør, til å dekke over alles behov så mye som det virker som de ansatte skulle ønske de klarte.

 Men når man kommer hjem, så mangler det oppfølging. Jeg har ikke fått tilbud om oppfølging eller ettervern etter noen av mine innleggelser og dessverre er det også veldig mange andre som opplever dette.

 Så det å være innlagt, få en trygghet, komme seg på bena, få samlet litt ny motivasjon og begynne å fungere igjen med et kjempe godt hjelpesystem rundt seg til å komme hjem til ingenting annet enn hvis man har en psykolog time nå og da eller mulighet til å dra på et dagsenter eller prate med psykiatritjenesten en gang i blant.

 Det er en fryktelig stor overgang som for mange føles som man kommer hjem, overlatt alene uten noe. Derfor blir også mange fort dårlig igjen og må legges inn på nytt, fordi at oppfølgingen og ettervernet er alt for dårlig og i mine øyne noe som ikke eksisterer. Overgangen blir for stor, tung, ensom og skummel osv til å klare det alene. Fordi at de fleste trenger videre hjelp og oppfølging etter innleggelser for å klare å fortsette å bli bedre mentalt så man til slutt kan klare seg med utfordringene selv. Slike ting blir ikke gjort på bare noen dager eller uker. Jeg har brukt 5 år på å komme meg på bena igjen etter å ha vært langt nede, å selv enda har jeg mye igjen å jobbe med. Men på grunn av svikt fra hjelpesystemet, så har jeg måttet ta kampen stort sett alene.

 Jeg tenker at man naturligvis ikke kan være innlagt i mange uker og måneder, men det er viktig å få tett oppfølging av et hjelpesystem når man kommer hjem fra en innleggelse. Dette for å forebygge tilbakefall og styrke videre positiv utvikling, men også at overgangen ikke skal bli for stor. Denne oppfølgningen må naturligvis variere fra hvilken behov pasienten har, men den er kjempe viktig og slik systemet er i dag, så fungerer det ikke slik jeg tenker at det burde. Som jeg sa, i mitt tilfelle så var det aldri snakk om ettervern etter noen av mine innleggelser. 

I det jeg tar opp tlf så svartnet det for mannen...

Som barn opplevde jeg misbruk, mobbing, mitt første fosterhjem var et mareritt, en lærer som ga meg mer blåmerker enn lærdom og når ting endelig skulle bli bedre og jeg kunne forlate barndommen, sto jeg helt alene, jeg følte det sånn. I dag vet jeg at jeg ikke hadde trengt det hvis jeg hadde vært flinkere til å bruke nettverket mitt. På tross av dette så fikk jeg hjelp, ihvertfall støtte samtidig som det meste av nettverket mitt ble borte for meg å jeg måtte bygge opp et nesten nytt nettverk. 

Så kom høsten 2013, vi var midt i november å livet mitt var begynt å se lysere ut. Jeg hadde vært på Viken senter i Mai det samme året, på kartleggingsopphold og kommet meg veldig etter det. Fått nye venner og begynte å se lysere på ting, bestemt meg for å kjempe meg igjennom traumene mine. Det var det første året jeg ønsket å feire bursdagen min, ikke med et stort selskap, men bare noe helt enkelt sammen med et par, tre stykker for å liksom kjenne litt på den følelsen av å arrangere en liten oppmerksomhet til meg selv, noe jeg ikke pleide eller pleier å gjøre. Helga før dagen min så tok jeg meg en tur ut på byen, det var veldig koselig. Da jeg kom hjem, fornøyd etter kvelden, men sliten så begynte det å dundre på døren min. En kompis av meg sto utenfor å ville inn, så jeg slapp han inn. Det var noe han ville prate om, men som jeg ikke orket å prate om midt på natta etter en kveld ute på byen, så jeg ba han om å gå. Han ville ikke gå, jeg ba han flere ganger, men han nektet. Han var edru, men ville absolutt diskutere akkurat da. Etter å ha bedt han om å gå flere ganger og han nektet, så ga jeg beskjed om at hvis han ikke går frivillig, så ringer jeg noen som får komme å få han ut for jeg ville legge meg. I det jeg tar opp tlf så svartnet det for mannen som var et par år eldre enn meg. 

Resultatet av dette var et legevakt besøk på meg og politianmeldelse på han. Han tilsto!

Jeg har vært uheldig med oppveksten min og mange av de menneskene jeg har møtt. Dette og mye mer har ødelagt store deler av livet mitt på mange måter. Jeg har følt meg mye ensom og jeg har isolert meg selv en del. Jeg har grått både av sorg, sinne og redsel. sorg over det som jeg mistet eller som ble tatt fra meg og sinne mot meg selv som aldri var bra nok og ikke taklet de umulige situasjonene bedre. For et av mine problemer er det at jeg blir sint på meg selv når andre gjør meg vondt. Redsel for at noe vondt skal skje meg igjen og frykt for at jeg ikke skal tåle mer.

Jeg har jobbet med disse tingene og kommet meg igjennom det. Men jeg må inndrømme at jeg enda kan våkne av mareritt etter det jeg har opplevd, at jeg enda kan få angst reaksjoner noen ganger når noen av bildene fra traumene mine dukker opp i hodet mitt og at jeg er livredd for at noen skal se meg svak. For ser noen meg gråte eller viser jeg til noen at jeg er svak, da blir jeg også et lettere offer for de som vil gjøre meg vondt. Ja, jeg vet.... nå høres jeg paranoid ut, men det er det jeg er lært opp til ut fra erfaringene mine. Jeg vet at ikke verden nødvendigvis fungerer på denne måten og jeg forstår at innerst inne er de aller fleste mennesker gode mennesker (jeg er en av de som prøver å lete frem det beste i alle, selv når de gjør de dummeste ting), men på denne måten har jeg beskyttet meg selv mot "fare" i mange år og allikevel blitt utsatt for vonde ting, noe som igjen har lært meg at jeg aldri kan vite sikkert at det ikke vil skje meg noe, at det alltid vil være skumle mennesker rundt i verden som kan skade meg eller andre.

Jeg håper at jeg slipper å oppleve alvorlige ting igjen, selv om det aldri er garantier. Men selv om jeg kanskje lever resten av livet mitt uten ting som dette, så er enda marerittene der å spøker for meg. Bildene, lydene og luktene jeg har i hauet mitt, som kommer frem som små glimt i ulike situasjoner eller som mareritt, det plager meg og tar mye energi. Men samtidig er det nok noe jeg bare må lære meg å leve med på et eller annet vis. 

Dentofobi 

Jeg har noe som heter Dentofobi, altså en veldig høy grad av tannlegeskrekk rett og slett. Dette påvirker meg på den måten at jeg unngår tannlege så langt det lar seg gjøre. De gangene jeg har møtt opp hos tannlegen har det vært helt krise, selv da har jeg vurdert å la være å dra eller å snu i døra.

De gangene jeg har måttet presset meg til å møte opp, så skjer det noe med hodet mitt og kroppen min. Noen følelser og reaksjoner som jeg kjenner igjen fra traumene jeg ble utsatt for, for lenge siden og sammen med det kommer den intense angsten.

Det er vanskelig å beskrive hva som skjer, men jeg skal allikevel prøve.

Dagene før jeg vet at jeg skal til tannlegen så går jeg rundt å er anspent, urolig og skjelven. Spesielt om kveldene og nettene kjenner jeg at jeg kan bli klam på hendene og plutselig få akutte angst reaksjoner. Frykt eller redsel er et naturlig instinkt vi mennesker har i oss. Den skal komme når vi møter fare. Da begynner hjerte å pumpe fortere, kroppen produserer mer insulin og enkelte funksjoner som ikke er nødvendig i denne situasjonen i kroppen blir redusert. Dette for å sette kroppen i "kampmodus" eller rett å slett klare å rømme i fra den livsfarlige situasjonen, noen ganger når det ikke er mulighet til å rømme eller kjempe imot, så overgir kroppen seg på en måte. Da blokkerer hjernen litt ut, du er i situasjonen, men samtidig ikke mentalt. Ved angst får kroppen den samme reaksjonen, men mot ufarlige og noen ganger helt vanlige, dagligdagse ting, kroppen trur den er i livsfare selv om den ikke er det. Og mange som sliter med angst forstår ikke hvorfor en får det når fornuften deres vet at det egentlig er ufarlig. Dette har jeg hatt mye problemer med.

Tilbake til Dentofobi og mine akutte angst reaksjoner perioden før jeg vet jeg må til tannlegen. Angst reaksjonene kommer brått og akutt, men jeg roer meg etter de sekundene jeg trenger til å oppfatte hva som skjedde. På de få sekundene kan jeg av reaksjon eller refleks og frykt, ha sprunget til et hjørne for å lettere få oversikt over rommet jeg er i eller rett og slett gjemt meg ved nærmeste, store gjenstand for eksempel sofaen, senga eller kjøleskapet. Dette skjer alltid når jeg er alene, for da blir jeg lettere redd og skremt. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Det føles bare generelt mer utrygt da. Vet dette høres kjempe dumt ut, å det er sikkert det også for de som ikke kan forstå slike ting. Men som sagt, denne akutte angst reaksjonen varer bare i noen sekunder, fra angsten brått kommer og til jeg har kommet meg til et "tryggere" eller "mer oversikkelig" sted i rommet. Da får jeg roet meg nok til å forstå hva som skjedde og få en oversikt over situasjonen.

Men helt klart, hadde sikkert sett kjempe morsomt ut hvis noen hadde sett meg stå å lage mat en kveld og plutselig, som om djevelen selv plutselig sto fremfor meg, sprunget å gjemt meg bakom kjøleskapet å sett meg skremt omkring meg.

- Litt galgenhumor er lov i galskapen.

I tilegg til noen lettere angst situasjoner, så har jeg vanskelig for å sove perioden før, sover mer urolig, våkner en del om nettene, jeg tenker veldig mye på det som kan kje, lager bilder oppi hodet mitt om de verste ulike ting som kanskje i en fjern verden kunne skje inne på et tannlegekontor, kjenner hjerte mitt slå hardt i brystet på meg, føler meg urolig, utrygg og rett og slett gruer meg masse.

Ikke spesielt morsomt, men slik er det bare.

Så er det sikkert mange som kjenner seg igjen i det at tannleger ikke er spesielt morsomme å gå til. Hvem liker vel at fremmede mennesker graver i munnen sin?

Men mange har samtidig kanskje vanskelig for å forstå hvordan det er mulig å være så redd damer og menn i snørrgrønne (de burde virkelig få seg noen kvikkere og hyggeligere farger der borte) eller hvite sykepleier klær, med en lysegrønn papirlapp over munnen og nesa si.

Det er mange grunner til at folk blir redd dette. Det kan være dårlige erfaringer med dem, blitt "påvirket" av andres frykt fra man var små, at det trigger traumatiske hendelser fra tidligere i livet eller lignende.

I mitt tilfelle er nok mye av grunnen til at jeg har denne frykten, pågrunn av at det trigger frem vonde minner. Men det har ikke hjulpet akkurat på at tannleger liker å kjøre på med både hender og dubbeditter i munnen min og sikkert andres også, mens man ligger der å gaper så det kjennes ut som om kjeven er på tur ut av ledd, så prater dem og stiller spørsmål "Går det bra? ... bla bla bla... bla bla bla..."

"aihhh...." er lyden som kommer frem, men i mitt tilfelle tenker jeg "Jeg vil hjem, jeg vil hjem... jeg klarer ikke... jeg gir opp... er det lov å bite h*n i fingeren? Nei, huff... jeg kan ikke, men jeg orker ikke mer..."

Mens tannlegen smilende og fornøyd mens de fortsetter sitt gode arbeid svarer "så bra, dette ser jo veldig fint ut, du har bare..."

Unger får en liten ting i belønning når de har vært hos tannlegen, jeg får anfall på tur ut døra.

Men så sitter det sikkert enda noen å lurer på hva som skjer med meg hos tannlegen egentlig?

Det skal jeg prøve å forklare.

Etter de urolige dagene før denne spesielle dagen, da tiden er inne for å ta en tur innom tannlegekontoret. Da kjører jeg naturligvis til tannlegen, siden det er et stykke unna. Parkerer og går sakte, men tilsynelatende rolig mot døra. Hjerte pumper og jeg kjenner uroen boble inni kroppen min, men jeg går inn å setter meg på venteværelset. Mens jeg venter kjenner jeg hjertet mitt som har vokst seg oppi halsen og er påtur å pumpe prustet og halsen ut på meg. Jeg føler hendene mine blir klamme, jeg føler kroppen min holder på å koke og tankene som snurrer rundt i hodet på meg. Men jeg sitter der rolig, med stein ansikt, for ofte sitter det også andre der. De indre følelsene må skjules, når man skal inn til rovdyret, så man skjule hvert minste tegn til svakhet.

"Kim Maxine" hører jeg noen si. "Fillern, de huska meg denne gangen også..." tenker jeg, mens jeg reiser meg, kjenner meg litt svimmel, føler jeg mister litt side syn, men ikke snakk om at noen skal få se hvor j***** jeg føler meg. Så jeg følger etter tannlegen inn til kontoret og så sta jeg er for å skjule min frykt, så setter jeg ned i tannlegestolen.

"Er det mulig å være så dum? Hvorfor stakk jeg ikke mens jeg enda hadde muligheten? Jeg kan kanskje snike meg ut nå?" tenker jeg, før.. "Så, da skal jeg bare heise deg litt ned...". For sent, jeg har lagt meg selv frivillig inn for slakt, så det er bare å gape.

Hjertet som dunker, kroppen som koker, pusten som kjennes ut som et rivjern i halsen på meg, hendene og dubbedittene i munnen min som kjenner ut som de skal kvele meg, det skarpe lyset, panikken, angsten, lydene... "Går det bra?" hører jeg tannlegen spørre... jeg får frem en uforståelig lyd og ved at når er dødstimen ute. Tankene surrer, jeg mister følelsene i kroppen. Jeg klarer ikke å bevege meg. Mer og mer detter jeg bort fra meg selv, jeg forsvinner inn i mitt eget tankekaos uten evne til å kunne rømme eller å forsvare meg.

Kroppen min har overgitt seg, jeg er ferdig!

Slik er opplever jeg mine besøk hos tannlegen. En hel time i et mareritt som føles som en evighet.

Når timen omsider er over og de heiser stolen opp igjen, kjenner jeg at jeg gradvis klarer å få kontrollen over kroppen min igjen og bevege den mer og mer. Når jeg føler at jeg har god nok kontroll over bena, reiser jeg meg skjelvende opp, later som jeg lytter til det tannlegen sier, mens jeg bare inni hodet mitt tenker på å komme meg bort. Jeg vil bare bort. Når jeg får klarsignalet til å gå, sier jeg "ok, takk.. hade" og går så fort jeg klarer uten å vekke for mye oppmerksomhet og så fort de skjelvende bena klarer å bære meg bortover den flere kilometer lange gangen, ut døra og inn i bilen. Jeg smeller igjen døra, kjenner panikken, men fortsetter med å låse bil døra, starte bilen og kjøre et stykke unna for å stoppe og slippe ut alle de følelsene som kroppen min ikke lenger klarer å holde skjult og innestengt. Og det er tid for å slippe anfallet løs, roe meg ned for så å fortsette kjøringen hjem. Når jeg endelig kommer hjem er jeg som oftest utslitt, men trygg.

Unger får en liten ting i belønning når de har vært hos tannlegen, jeg får anfall på tur ut døra.

Vert tannlege besøk er et mareritt og en stor påkjenning. Det er så ille at når jeg først måtte til tannlegen og de oppdaget noen hull, så ble det for mye for meg. Så de måtte sende meg til Tromsø å legge meg i narkose for å få fikset tennene mine.

På grunn av dette så går jeg ikke til tannlegen før det er akutt og da kan jeg ha gått rundt å hatt vondt lenge. Men jeg velger heller å gå rundt å ha vondt enn å gå til tannlegen.

Disse reaksjonene, tankene og følelsene jeg har når jeg er hos tannlegen er på mange måter like de jeg hadde da jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. Og overgrepene mot munnen min er nok mye av grunnen til at jeg reagerer på den måten jeg gjør ovenfor tannleger. Ikke fordi tannleger misbruker meg, men følelsen av å kveles, det å ligge å ikke kunne komme seg noen vei, det å miste kontrollen, mens andre har kontrollen over meg, det å ha noe i munnen som er ubehagelig... disse tingene relateres til hverandre igjennom traumer, erfaringer og følelser selv om fornuften min vet noe annet.

Dette er et stort problem for meg, derfor har jeg bestemt meg for å gjøre noe med det. For jeg kan ikke ha det på denne måten. Det er kjempe tungt og vondt å ha det sånn.

Så nå har jeg begynt på kognitiv behandling mot Dentofobi. Kognitiv behandling er en behandlingsform som går ut på at jeg gradvis skal lære kroppen min å skille mellom det som har skjedd før og tannleger i dag. Jeg skal lære kroppen min at det ikke er farlig å gå til tannlegen og at det ikke kan skje meg noe.

Men hvordan gjør vi dette?

Jeg har et team som består av en behandler, en tannlege som har fordypet seg på mennesker med Dentofobi og en tannhelsesekretær. Disse skal jeg møte en gang i uken, jeg har allerede møtt de to ganger. På første møte for å bli kjent, på andre møtet gikk vi tur og pratet om det som ville skje videre. På neste møte skal jeg inn på tannlege kontoret, der skal de vise meg rommet, skuffene, gjenstandene de bruker og lignende. Altså er det ingen tannbehandling foreløpig. Etter hvert som jeg føler meg trygg nok i rommet til at jeg føler jeg har "sjefsrollen" der eller at jeg har kontrollen, så skal jeg gradvis utsettes for en og en gjenstand. Etter hvert som jeg blir vandt til en og en gjenstand skal jeg gradvis venne meg til å legges ned i stolen, lære meg å stoppe pleierne hvis det blir for tungt og kanskje på sikt klare å gjennomfør for eksempel en tannskjekk uten å få angst eller koble ut.

Dette er ikke en lett prosess for meg. For meg er det kjempe nødvendig, men veldig tungt. Jeg er sliten allerede av hele greia. Jeg er sliten av å jobbe med meg selv og har fått en og annen tanke om å bare gi opp fordi jeg er lei av å måtte kjempe meg igjennom ting hele tiden. Men dette er kjempe viktig for at jeg på sikt kan få et bedre forholdt til å gå til tannleger. Jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å like å gå til tannlegen eller å ikke oppleve det som ubehagelig. Men håper jeg bare en dag kan klare å gå dit uten angstanfall, uten å bli så sliten av det og uten å være så urolig dagene før tannlegen.

Jeg skal i hvert fall prøve.

6/4-2016

...jeg var eldst, sterkere, jeg forsto mer 

Hylene som skjærer igjennom ørene. Kampen om å komme seg fri. Alt prøves, men ingenting hjelper. De to damene og lærerinnen har et fast grep om den lille jenta. Den 10 år gamle jenta som kjempe i fortvilelse. Et fast grep om meg for 13 år siden.

Vonde minner fra den dagen vi ble hentet, den dagen vi aldri kan glemme. Den dagen da alt jeg visste om var forandret og noe nytt, men like ille skulle møte meg. Moren min som var der, men allikevel ikke tilstede, stefar som måtte jobbe for å forsørge oss, min konstante omsorg for mine småsøsken, min storebror som misbrukte meg i feriene. Det var det jeg hørt til. Det var min trygghet, mitt hjem og alt jeg ville bli igjen hos. Men nei, barnevernet hadde bestemt noe annet.

Jeg ba på mine knær om at de skulle la mine småsøsken få gå hjem, blir fri... jeg skrek, hylte, kjempet jeg prøvde alt som sto i min makt, men alene var jeg ikke sterk nok. Dette var en kamp jeg ikke kunne klare alene. De hadde bestemt seg, de var sterkere enn meg alene, de var sterkere enn oss, flere enn oss og de hadde politiet på sin side. Jeg måtte gi meg, jeg måtte til slutt ta det tyngste og vanskeligste valget i mitt liv. Jeg måtte gi fra meg mine småsøsken, men den lille tiden jeg hadde igjen med dem måtte jeg bruke fornuftig. Jeg måtte lære dem det viktigste om dem, slik at de skulle klare å forstå de tingene jeg, men ingen andre forsto. Språket til broren min og behovene til søsteren min.

Jeg og min eldste lillesøster kom i samme hjem. Vi flyttet til to ukjente personer som bodde på en helt ny og fremmed plass, et godt stykke unna butikker, skoler og boligfelt.

Vi fikk en fosterfar som brølte til oss, som kjeftet på oss, som slo i bord, veggen, stolen vi satt i eller lignende fordi vi aldri klarte å gjøre noe rett. Vi gjorde alltid noe galt, selv om vi ikke alltid forsto hva vi egentlig hadde gjort galt. Vi fikk en fostermor som ga oss plikter, arbeidsoppgaver som dreide seg om rydding, støvsuging, vasking av hele huse, hver dag fikk vi plikter, arbeidsoppgaver vi ikke alltid fikk godkjent, å da ble det bare 4-6 kr i ukelønn som skulle gå til lørdags godt eller andre ting vi måtte ha lyst på. Så lite godt til lørdagene ble det som oftest og det var heller ikke så mye vi hadde å spare for, for vi klarte nesten aldri å gjøre de fornøyd nok med arbeidsoppgavene våres.

Vi lærte fort at uansett hvor flink eller dårlig vi var, så var vi aldri bra nok for dem og det vi gjorde skulle alltid gjøres bedre. Så hverdagen dreide seg ikke lenger om å leve, men om å overleve til vi ble 18 år og kunne komme oss bort fra dem. Uker, måneder og år gikk, til vi hadde bodd der i 5 år og 9 måneder. Da kom barnevernet igjen på besøk. De tok oss ut av huset, noe de ikke pleide å gjøre. De prøvde å prate med oss, men jeg visste at hvis jeg sier noe og fosterforeldrene mine fikk vite det, ja da ble det mer bråk på oss og vi hadde nok fra før. Derfor valgte jeg å ikke si noe, men min søster holdt ikke ut mer. Hun begynte å fortelle, jeg prøvde å stoppe henne, men hun klarte ikke mer, hun måtte fortelle for det ble for mye å bære på for henne. Hun fortalte alt, om pliktene, kjeftingen, hverdagens evige mareritt med to voksne som konstant trakkaserte oss.

Nå var det gjort, hvis fosterforeldrene våres fikk vite det, da ville det bli flere timer med kjefting, flere plikter, overvåking, flere mareritt.

Jeg hadde bestemt meg for at hvis de fikk vite det, skulle jeg ta på meg skylden, for å skjerme søsteren min mest mulig. Hun slet nok med hjemmesituasjonen, jeg var eldst, sterkere, jeg forsto mer, jeg måtte bare ta straffen når den evt. kom.De spurte oss ut, vi prøvde å si at det ikke hadde skjedd noe og at vi ikke hadde sagt noe. Dagen etterpå fikk vi dra på skolen og heldigvis for det. Det var godt å komme seg litt bort, til skolen, selv om jeg visste at når jeg kom hjem, så ble de å prøve igjen å få ut av oss alt vi hadde pratet med barnevernet om.Men denne dagen fikk jeg en tlf, en tlf fra barnevernet, de hadde blitt igjen. De skulle hente meg etter skolen sa de. Videre ga de beskjed om at jeg ikke skulle ta bussen hjem eller ta tlf-en hvis fosterforeldrene mine ringte. Hva ville skje nå?

Etter skolen hentet barnevernet meg. De tok meg med ut for å spise. Mens vi ventet på maten fortalte de at søsteren min var hos en annen og at vi skulle hente henne etterpå. Vi skulle ikke bo mer hos disse fosterforeldrene, men vi skulle midlertidig flytte inn hos mitt avlastningshjem til vi fikk et sted å bo.

Vi var blitt berget. Etter to uker fikk vi vite at jeg skulle bli værende der jeg var, mens min søster skulle til noen hun kjente til. Vi var trygge.Jeg var blitt 16 år og da først fikk jeg starte på nytt, starten på et bedre liv enn jeg noen gang hadde hatt tidligere. Jeg hadde fått et hjem med to voksne som brydde seg om meg. Men dette var noe jeg ikke var vandt til, så jeg måtte lære meg hvordan det var å ha mennesker rundt seg som brydde seg og som prøvde å ta vare på meg. Starten på et helt nytt kapittel i livet mitt med mye nytt å lære. Jeg måtte lære meg de tingene andre tar for gitt.

Jeg måtte lære meg å ha "foreldre".

Spør meg hvordan jeg har det

Spør meg hvordan jeg har det. 'Jeg har det bra' blir jeg å svare. Ikke nødvendigvis for at jeg alltid har det like bra, men fordi min erfaring er ofte at de som spør, egentlig ikke vil vite det rette svare, men spør for å spørre eller for å være hyggelig.
Men det treng ikke alltid å være sånn, for er de som faktisk er inntressert i å vite hvordan det går med de rundt seg. Det finnes enda de som bryr seg om andre og ikke bare seg selv og sitt.
Samtidig er vi blitt et folk som tenker mer eller mindre bare på oss selv, noe vi skal gjøre på en måte. Men vil være et folk som ikke orker å stoppe opp litt å spørre "hvordan har du det?" Og faktisk ville høre svaret fordi man bryr seg og vil at andre også skal ha det bra?
Koster det virkelig så mye å sette litt tid av til den eldre damen som ikke klarer å bære inn ved selv eller den ensomme unggutten som som alltid går alene og ikke har noen å prate med?
Hvorfor er det så vanskelig å slippe noen inn til seg, gi litt omsorg og omtanke? Er det noe vi har glemt.
Når jeg var liten så lærte jeg noe av det viktigste i livet, omtanke og respekt for de rundt meg uansett bakgrunn, status, økonomi osv.
Men mye av det trur jeg er glemt i dag. For i dag er man så travelt opptatt med jobb, skole og familie.
Men hva med de ensomme sjelene uten familie, de som har dotte ut av skolesystemet og i dag sitter uten jobb og mening i livet.
Er vi virkelig blitt så dumme at vi trur at jobb, god utdannelse, status og perfekt familie er det eneste som betyr noe?
For all del, familie, jobb og utdannelse er viktig, men hva med mennesket?
Er ikke menneskets helse, trivsel og verdi viktigere enn noe annet?
Litt egoistisk skal alle være, man skal være flink å ta vare på seg selv, jobbe for å oppnå det man ønsker i sitt liv og ta hensyn til egen trivsel og helse, men alle har litt overskudd i perioder til å stoppe litt opp og gi litt til en som treng det.
Det koster ingenting annet enn litt tid og tilbake får man gleden av å gjort dagen til en annen litt bedre, men det beste er takknemligheten fra noen som trengte at du var der de minuttene det kostet 

Kjære storebror

Jeg har tenkt mye, du er med meg over alt, hver time, minutt og sekund. Sku ønske jeg følte det på en annen måte, at det jeg bærer med meg, av deg, var noe godt og ikke slik som nå.

Husker du da vi var små, når jeg var så liten at jeg enda gikk i barnehagen? Den gangen før du fylte meg med så mange åpne sår?

Du forgudet oss små, både meg og våres andre søsken. Du passet på oss og dro oss med der alle andre syns vi ble for små til å være med. Men du var stolt av oss, forsvarte oss og sa ?Dette er mine småsøsken, de skal få leke sammen med oss, jeg skal passe på dem og lære de alt jeg kan. De er små nå, men de blir også like stor som oss?

Når de andre store barna, som egentlig var litt skummel for oss som var små, når de ville stenge oss ute, tok du rundt oss og sa ?at dette skal gå bra, jeg passer på?.

Jeg kjenner jeg vil gråte og du vet hvorfor hvis du også tørr å se tilbake. Jeg trengte deg, jeg vet ikke om du forstår. Jeg trengte den storebroren min som passet på meg, inkluderte meg, hørte på meg og sa at ingen skulle få gjøre meg noe vondt.

Den storebroren betydde mer for meg enn mange kan forstå. Jo, jeg var liten og livet vårt hadde noen utfordringer, men jeg visste at når ingen andre så at jeg trengte en, noen som forsto, så var du der å sa ?jeg ser for jeg har også opplevd de problemene du ikke forstår nå?. Du var min storebror, en jeg så opp til, en trygghet, min mentor og min bestevenn, selv om jeg bare var bare 4-5 år og du snart skulle begynne på ungdomsskolen.

Jeg var så glad i deg!

Unnskyld, men jeg må ta pause. Tårene kommer og alt gjør så vondt.

? Nå kan jeg fortsette. Det er mer jeg ønsker å si, noe jeg vet du ikke liker at jeg blir å fortelle. Men jeg må, for det har ødelagt så mye av mitt liv. Noe skremmende som aldri blir borte uansett hvor mye jeg skriver og forteller om det, så er det noe ved deg som har ødelagt meg.

Kanskje du blir sint for at jeg forteller om dette, for at jeg anmeldte deg og vitner mot deg i rettssaker ang det som har skjedd, fordi du egentlig er redd for å innse hva du selv har gjort?

At du ikke vil at noen skal vite hvem du er, noe jeg kan forstå på et vis. For jeg ville ikke selv kunne levd med å ha påført noen andre det du har påført meg.

Kanskje du er redd for konsekvensene du vil få når det kommer frem hva du har gjort?

Eller kanskje du rett og slett er så skadet selv at du ikke forstår at dine handlinger kan ødelegge, skade, påføre usynlige, åpne sår som alltid vil være der å skape uro, mareritt, angst og følelsen av å rett og slett miste seg selv?

Har du noen gang følt at du har vært så langt borte fra deg selv at du føler at sjelen din er dø, at du ikke lenger er noe, at du bare svever i et mørke der du pines ved å se at det som en gang var din kropp, fortsetter å eksistere i et tomt skall?

Vet du hvor j***** den følelsen er?

Jeg har kjent på det i flere år, fra jeg bare var en liten jente på 5 år som drømte om å bli noe. Jeg hadde drømmer bror, drømmer om å bli politi slik at jeg kunne fange tyvene, så de skulle lære å bli snill. For det hadde bestefar sagt at når tyvene ble fanget og satt i fengsel, så ville de lære å bli snill. Husker du det?

Husker du hvor fasinert jeg var av apekatter? Hvor godt jeg likte å være ute å klatre, slik apekattene gjorde, og at når jeg ble stor så skulle jeg adoptere en ape, slik Pippi Langstrømpe hadde gjort. Husker du det?

Husker du hvor fasinert jeg var over verden, alt jeg funderte på og ville finne ut av. Jeg ville lære alt om alt i hele verden, hvordan ting var bygd opp, hvordan ting fungerte og hva som gjorde at de ulike tingene fungerte som de gjorde. Husker du det, hvor nysgjerrig jeg var på alt?

Og husker du hvor mange spørsmål jeg stilte deg, for du var så mye større enn meg og visste alt. Husker du at det var du som lærte meg de første ordene jeg kunne på engelsk, at det var du som lærte meg å sykle, at du lærte meg å spille basket og nitendo?

Jeg vet ikke om du husker, men jeg vil at du skal vite at jeg husker selv om ting ble som de ble.

Bror, du sa at du skulle passe på meg, at ingen skulle få gjøre meg noe vondt. De ordende holdt du helt til jeg ble 5 år, rett før jeg skulle begynne på skolen, i 1. klasse.

Du kan godt sitte på avhør og i rettssaker å si at du ikke husker, men jeg vet. Du husker!

Du trenger ikke innrømme noe som helst, for vet du hva, jeg husker og jeg vet.

Jeg var liten da, du klarte å skremme meg til å ikke fortelle til noen, men jeg husker.

Nå er jeg blitt stor og du kan ikke lenger skremme meg, tvinge meg eller få meg til å ikke fortelle om det som egentlig er tabu, det ingen skal vite.

Jeg skal fortelle deg noe. Jeg blir å fortelle til alle som vil høre at du en gang misbrukte meg. Men pust rolig, i offentlighet så blir jeg ikke å bruke ditt navn. Jeg vet du enda vil jeg skal holde det for meg selv, men det er stopp på det. Jeg må få fortelle min historie. Hva det du gjorde med meg har ødelagt. Hvordan det føles for meg. Hvor skremmende det var og hvordan det vil påvirke meg resten av mitt liv.

Husker du den lille, usikre jenta som var avhengig av Mikke Mus bamsen sin?

Husker du at hun, eller meg, måtte ha med seg Mikke Mus over alt.

Husker du første gangen du satte på den pornofilmen for meg? Jeg var enda så liten da at Mikke Mus måtte være med meg uansett hvor jeg var, jeg kunne ikke være borte fra han i det hele tatt. Jeg var bare et lite barnehagebarn, jeg var rosaruss det året, husker du det?

Du som var mye av min trygghet, som skulle beskytte meg, men det viste seg at du ville bli et av mine største mareritt.

Husker du at du tvang meg til å gjøre noe av de samme tingene de gjorde i filmen?

At hvis jeg nektet så truet du meg. Det var til og med enkelte episoder der du holdt meg for munn så det ble vanskelig å puste. Du gjorde det for at du ville ikke at noen skulle høre meg gråte, rope etter hjelp? Jeg kunne kanskje klart å hyle, men ord ble for vondt til å klare å få frem.

Du sa at det var bra for meg.

Jeg kan kanskje ikke huske alle episodene i detalj, men det jeg husker er mer enn jeg vil huske.

Vil du høre mer, eller er det nok?

Ekkelt, ikke sant, vondt å lese?

Jeg vet, men jeg må leve med det 24 timer i døgnet året rundt. Det er du som slipper unna og jeg som må leve med det.

Det gjør vondt å skrive dette, men tåran er borte. Vet du hva som er kommet nå, vet du hva jeg føler nå mens jeg sitter å skriver?

Jeg føler sinne, avsky, kvalme og vilje til å vise at du ikke lenger kan skade meg. Jeg er sint for at jeg må leve med dette og du slipper unna, jeg er sint for at du får støtte og ikke jeg, jeg er sint for at du kunne gjøre noe sånt mot meg og på toppen av alt prøve å ta fra meg retten til å få hjelp, jeg er sint for at du sa at det var bra for meg og jeg er sint for hvordan det har ødelagt meg.

Jeg blir kvalm og føler avsky over det du gjorde, måten du skadet meg på for å oppnå hva?

Hvorfor gjorde du dette?

Var det for å fylle egne behov, få en følelse av kontroll, hva ga det deg egentlig å gi meg så mye fysisk og psykisk smerte?

Det er noe jeg aldri vil få svar på, men jeg har spurt meg selv om det så mange ganger mer enn jeg kan huske.

Kjære bror, du kunne vise meg pornofilmer, tvinge meg til å gjøre det samme som de på filmen, du kunne skremme meg, true meg, legge skylden over på meg, holde meg fast så det gjorde vondt og du kunne til å med få meg til å gå med på det frivillig så du skulle holde deg unna våres lillesøster som var 2 år yngre enn meg. For det som skremte meg mer enn noe annet, til og med det du gjorde mot meg, var at du skulle utsette lillesøster for det samme. Du kunne det da, du kunne det til og med i 4-5 år før jeg måtte fortelle det, før jeg ikke lenger klarte å holde det for meg selv.

Jeg var bare en liten jente da, første gangen bare 5 år. Men da det kom frem det som hadde skjedd, så var jeg ikke klar til å prate om det. Jeg trudde jeg var gravid, for det hadde du sagt at jeg kunne være, du sa at det du gjorde mot meg kunne føre til at man fikk baby i magen. Det var det som måtte til for at jeg skulle klare å fortelle det til noen. Jeg måtte tvinge det ut av meg. Tenk det, nesten 10 år og så gå rundt å være redd for at man hadde baby i magen, hvordan trur du det føltes? Det gjorde mer vondt enn du noen gang vil forstå.

Andre lærer om hvordan barn blir til på skolen i undervisning eller en prat med foreldrene. Jeg måtte lære det igjennom deg, på den harde måten. Det viste seg at jeg ikke var gravid, jeg var ikke utviklet nok, men uansett bror. Hvordan kunne du utsette meg for det?

Det gjør meg sint, men også lei meg. Jeg vil forstå det, men jeg kan ikke. Jeg vil unnskylde deg på et vis, jeg vet ikke hvorfor, kanskje for at jeg enda er glad i deg til tross for dette, samtidig så finnes det ingen unnskyldning for det du gjorde mot meg.

Ikke en gang det at du selv har vært utsatt for misbruk er unnskyldning nok.

Ja bror, jeg er glad i deg, men jeg hater det du gjorde. Jeg vil du skal få hjelp, men blir å gjøre alt jeg kan for at du ikke skal få muligheten til å utsette andre for det du gjorde mot meg.

Jeg er ikke liten lenger, jeg vokste opp jeg også, slik du sa til de store barna at jeg ville. Jeg har arr som aldri gror, både de som vises på kroppen min og de ingen kan se, jeg har hatt spiseforstyrrelser, angst, depresjoner, selvmordstanker og forsøk, jeg har hatet meg selv og ikke deg, jeg har følt skam, følt meg skitten, verdiløs, ekkel og vet du hva, du har gjort det sånn at jeg mest sannsynlig aldri vil klare å få et vanlig parforhold til noen, vet du hvorfor?

Fordi sex, berøring og for nære relasjoner til noen skremmer meg. Det gjør meg redd, men jeg vet hvorfor. Jeg må jobbe med det, men vet ikke om jeg vil klare det. Det eneste jeg vet er at dette aldri vil bli borte.

Du har ødelagt meg på mange måter, mye står du for alene, men ikke alt er bare din feil. Det er andre også som har gjort meg vondt etter deg.

Jeg er enda ung, bare 22 år, men jeg er blitt stor, stor nok til å kunne fortelle deg:

Kjære storebror, jeg er glad i deg, men vil aldri mer se deg igjen fordi jeg hater det du gjorde. Bror, du vil aldri mer kunne skade meg mer enn du har gjort, det kan ingen gjøre for jeg har allerede vært utsatt for mine verste mareritt av deg og det er umulig å påføre noen, meg, noe mer vondt enn det du har allerede gjort.

Uavhengig av hva du mener så skal jeg fortelle, fortelle alt til de som vil høre. For ingen, ikke du en gang kan få meg til å fortsette å holde det hemmelig mer. Jeg er liten, men stor nok til å ikke være redd deg mer.

Er vi ikke bra nok som vi er?

I hele mitt liv så har jeg sett mennesker som sliter for å klare seg og kjemper for å klare å trives med seg selv. Mennesker som hele tiden prøver å være god nok og uansett hvor langt de kommer eller hvordan de har det så føler de at de enda ikke er bra nok.

Hva er det egentlig som forteller hvilken verdi du har som menneske og når du er bra nok?

Hvorfor står det unge jenter fremfor speilet i flere timer pynter seg, sminker vekk de nydelige ansiktene sine, ser på seg selv og leter etter egne feil ved seg selv som de ønsker å endre på?

Hvorfor er det så mange unge gutter som også vurderer seg selv i speilet, ordner seg på håret og trener mer enn det kroppen klarer, og uansett hvor mye de trener så får de aldri bra nok kropp eller nok muskler?

Hvilken betydning har mote, sminke, muskler og håret egentlig? Er det de tingene som definerer oss som personer og hvilken verdi vi har som menneske?

Hvorfor er det så mange unge jenter som jobber seg syk på skolen for å få de beste karakterene og høyeste utdannelse?

Hvorfor er det så mange unge gutter som dropper ut av skolen for å jobbe så de kan tjene mest mulig penger tidligst mulig?

Er jobb og skole viktigere enn helsen til disse ungdommene og hvordan skal vi lære disse ungdommene å finne balansen mellom å jobbe hardt for å oppnå det en ønsker og samtidig ta vare på seg selv?

Jeg forstår at utseende har en viss betydning for selvfølelsen og trening er positivt, så lenge det blir trent forsvarlig. Og utdannelse og jobb er også kjempe viktig for deres fremtid. Men hvordan skal vi lære disse ungdommene å finne sin egen balanse mellom utseende, kropp, trening, utdanning og jobb itillegg til eventuelle hobbyer disse menneskene har. Og midt oppi alt dette presset så skal de fungere sosialt, ha de fineste klærne, dyreste mobilene og høre til den mest populære gjengen eller etterhvert tilbringe tid på de beste festene for å ikke bli en utenfor de andre.

Når jeg prater med mine småsøsken, tantebarn eller barna til venner som er usikker på noe i forhold til seg selv eller som jeg bare har en god prat med, så minner jeg dem på at så lenge de gjør så godt de kan så er de mer enn bra nok. Jeg blir ikke mindre eller mer glad i dem etter hvilken klær de har, sminke de bruker, hvilken hår spray de bruker, hvor lite eller mye de sliter på skolen eller hvordan de ser ut.

Vi mennesker er forskjellig, vi er skapt sånn. Noen er mørk, andre lys, noen er kort, andre lang, noen er flinkere i teori, andre i praksis, alle har ulike interesser og ingen er skapt med samme kroppsfasong. Vi er forskjellig og skal være det, for jeg trur at det er nettopp alle ulikhetene som utfyller hverandre og skaper balanse sammen hvis man bare kan godta hverandre slik man er.

Og selv om det virker litt klisje, så har jeg virkelig tru på at det viktigste av alt, uansett hva, er personligheten våres, valg og handlingene vi velger å utføre. For de menneskene jeg er glad i, er jeg glad i nettopp fordi de er seg selv. Å da spiller det egentlig ingen rolle for meg hvilken karakterer de får på skolen, hvordan de ser ut eller hvor dyre merkeklær de har på seg. 

Where you belong

Jeg sliter veldig med å vite hvor jeg hører til. Jeg har ikke foreldre som har vært foreldre for meg, stefaren min (faren til småsøsknene mine) var som en pappa, men jeg fikk ikke vokse opp hos han og når jeg endelig fikk gode fosterforeldre så var jeg 16 år og for meg så føltes det veldig umulig å da få nye foreldre igjen. Jeg slet veldig med det og jeg slet veldig med å klare å stole på at de alltid ville være der for meg. Jeg turte aldri å slippe de helt inn på meg i frykt for at de skulle føle at jeg ikke var bra nok for dem, i frykt for at de skulle svikte meg, så jeg holdt de på avstand, ikke fordi jeg vill, men fordi jeg ikke turte noe annet.

Det tok lang tid fra jeg flyttet til dem , til jeg fikk satt meg ned for å jobbe meg igjennom ting. jeg var 22 år før jeg hadde jobbet nok med meg selv til å klare å samle mot i meg til å spørre fosterforeldrene mine om en ny sjanse og om de ville ha meg, om de ville adoptere meg.
Men selvfølgelig var det for sent, det forsto jeg da jeg ikke fikk svar fra dem på det. For at de skulle få slippe å si at de ikke ville ha meg som sin, da hadde de ikke svart på det spørsmålet på noen mnd, da først bestemte jeg meg for å si at det ikke var nødvendig, jeg var voksen og trenger ikke foreldre. Følelsesmessig så knuste det det lille jeg hadde igjen i meg av det å ville og trenge å høre til en plass.
Jeg er takknemlig for at de ga meg et hjem når jeg var 16 år, uten dem ville sjansen vært veldig stor for at jeg hadde havnet på institusjon. Jeg vil alltid være takknemlig for det.
Men jeg skulle ønske at jeg hadde tålt mer, turt å være mer åpen og hadde nok mot til å bli en del av dem når jeg hadde muligheten. For når jeg selv ble klar til å prøve så var det uansett for sent.
Den følelsen av å ikke høre til... Det gjør forferdelig vondt. Kjennes ut som jeg har en mega klump i brystet og halsen. Tårene renner som om det aldri vil stoppe.

Jeg har mange mennesker rundt meg som jeg er glad i og som er glad i meg. Og jeg har venner som sier jeg hører til familien. Men føler meg jeg blir en outsider i andres familier.
Jeg har småsøsknene mine og tante barna, de vil alltid være familien min, misforstå meg rett, jeg er forferdelig glad i dem og de er en mega stor del av livet mitt <3
Men noen ganger skulle jeg bare ønske at jeg hadde noen voksne, i 40-50 års alderen som jeg kunne gått til å sagt, mamma og pappa nå trenger jeg å få lov å være litt liten, nå trenger jeg dere.

Dette gjør vondt, er kjempe sårt. Jeg vet jeg er voksen og jeg virker sikkert kjempe barnslig nå, men jeg har aldri fått lov å være barn så det er enda en del av meg som savner omsorgen som jeg aldri fikk, som savner å ha en mamma og pappa slik foreldre skal være. Under her på innlegget er en sang jeg ofte hører på når jeg føler meg alene og ikke helt vet hvor jeg hører til. Det minner meg på at selv om jeg ikke har foreldre, så hører hjerte mitt og jeg til hos de menneskene som betyr mest for meg, de som godtar meg for den jeg er og de jeg er glad i <3 

https://www.youtube.com/watch?v=GfCUQtTttoQ

I håp om at vi en dag får fred

Du kan lyve, men jeg vet sannheten.
Du kan manipulere, men jeg ser forbi deg.
Tråkk på meg og jeg vil bare overse deg.
Skad meg, men arrene gjør meg sterkere.

Du kan true, men jeg vil ikke la deg skremme meg.
Du kan skremme, men jeg vil ikke gjemme meg.
Prøv å forvirr meg og jeg vil holde fastere om virkeligheten.
Slipp monsteret ditt bare løs og du vil se at jeg aldri gir meg.

Du har påført meg mye vondt, det er ok.
Du har gjort livet mitt om til et mareritt, det er greit.
Jeg vet du aldri vil la meg være.
Du er besatt av din egen virkelighet og galskap.

Du lyver til mine søsken, men de vet sannheten.
Du manipulerer mine søsken, men de begynner å se.
Tråkk på dem og jeg vil være der.
Skad dem, men jeg vil beskytte dem.

Du kan true dem, men jeg lar deg ikke få skremme dem.
Du kan prøve å skremme dem og jeg vil styrke dem.
Prøv å forvirr dem og jeg vil vise dem den rette vei.
Slipp monsteret ditt løs mot dem og jeg vil bli ditt mareritt.

Du har påført dem mye vondt, men jeg lar deg ikke fortsette.
Du har gjort livene deres om til mareritt, men jeg skal gi de ro.
Jeg vet du aldri vil la de være.
Men jeg skal vise deg at mitt lys er sterkere enn ditt mørke.

Mamma, jeg trur ikke du selv forstår hvor farlig du er.
Jeg kan tilgi deg for det du gjør mot meg.
Mamma, du skader oss og andre rundt deg.
Nå er tiden inne for å fortelle deg at nå er det nok.

Jeg var liten en gang. 
For liten til å forstå hva du holdt på med.
Nå er jeg stor nok til å forstå.
Jeg er blitt sterk nok til å kjempe imot deg, i håp om at vi en dag får fred.

HVA GIR DEG RETT TIL Å DØMME, LATTERLIGGJØRE ELLER KOMME MED NEGATIVE KOMMENTARER OM ANDRES LIV?

Jeg tilbringer mye av min tid på Facebook og andre nettsider i løpet av en uke. Jeg leser utrolig mange forskjellige innlegg som privatpersoner legger ut, artikler, nyhetsoppdateringer og lignende. Alt fra mennesker som velger å leve litt andel enn mange andre slik som at de oppfører seg som en katt, vil gifte seg med et tre eller om voksne mennesker som har et behov for å få leve som en baby av den typen at de sover i sprinkel seng, bruker smokk og lignende. Til innlegg om ulike forskning innenfor fysiske sykdommer, psykiske utfordringer eller helt andre ting som mennesker som forteller historiene sine eller ulike artikler om dyr. Jeg leser litt av alt og om det meste.
Men det jeg legger merke til gang på gang er de unødvendige kommentarene fra mennesker i alle aldre.

Jeg og Veronica var å holdt foredrag under verdens dagen for psykisk helse, der en kjempe viktig del av foredraget handlet om mobbing. Der tok vi opp de ulike typene mobbing (direkte-, indirekte- og digital mobbing) og pratet litt rundt dette.

Bruker dere å prate med barna deres om mobbing?
Prate med menneskene rundt dere om teamet rundt mobbing?
Hva bruker dere å si når dette temaet blir tatt opp?

Sier dere at det er helt greit å komme med negative ting til andre?
Sier dere at det er kjempe fint hvis de kommer med negative kommentarer om hvem de er som person, hvordan de ser ut eller hvordan de lever livet sitt?

Eller sier dere at dette ikke er greit, man skal ikke være stygg med andre mennesker på noen som helst måte og er flink å prate om hvorfor mobbing ikke er greit?

Hvis vi for eksempel skal bruke en jente som vil gifte seg med et tre som et eksempel. Hva ville du kommentert?

Ville du kommentert hvor syk hun er, patetisk, dumt, at hun bare er oppmerksomhetssyk og lignende?
Kanksje du er en av dem som ville ha kommet med en vits om trær, etterfulgt av flere som skriver tre-vitser og syns dette er kjempe morsomt?

Hvis du er en av de personene som ville kommet med negative kommentarer eller lager vitser rundt situasjonen da må jeg spørre deg om en ting.

Visste du at de som føler at trær er seksuelt tiltrekkende har en fetish som heter dendrofili?
Visste du at det er flere som har denne fetishen enn man skulle trudd?

Fetish er forskjellig fra person til person, noe tenner på trær, en bestemt kroppsdel, klær eller lignende, mens andre kanskje tenner mer på berørelse, nærhet og den type ting. Vi alle er forskjellige og igjennom erfaringer utvikler vi ulike måter å reagere på, se, forstå seg selv og de rundt seg og ulike behov.

Du vet ikke hvordan dette mennesket har det inni seg. Du vet ikke hva denne personen har opplevd eller hva den føler og tenker. Hva gir deg da rett til å dømme personen, komme med negative kommentarer eller å latterliggjøre personen?

Hvordan skal vi lære barna, ungdommene og menneskene rundt oss at det ikke er greit å mobbe, at man skal vise respekt, ikke dømme andre og at man skal være snille med hverandre, når det sitter voksne i alle aldre på nett som dømmer, latterliggjøre og slenger ut den ene negative kommentaren etter den andre?

Mange mennesker har for eksempel sterke meninger om homofile og bifile mennesker. Jeg er bifil og det vil alltid være mennesker som har meninger om det.

Men de menneskene som vil dømme meg for min legning, latterlig gjøre meg eller komme med andre negative kommentarer, de vet jo ikke hva jeg bærer inni meg. For eksempel at det er lettere for meg å falle for jenter og føle meg trygg på jenter fordi at jeg har blitt seksuelt misbrukt av menn. Eller at jeg er at jeg er kjempe usikker og trenger lang tid på å føle meg trygg i nære relasjoner uansett kjønn på grunn av at jeg har blitt sviktet, rakket ned på, fått negative kommentarer og lignende tidligere.

Jeg skader ingen hvis jeg finner meg en dame som kjæreste og det gjør ingen skade at noen har en fetish for trær. Men det som skader er negative kommentarer og å bli latterliggjort.

Å hvis du er en av de som forteller barna rundt deg at de ikke skal mobbe, slenge negative kommentarer og lignende. Så hjelper ikke det så mye hvis du selv baksnakker naboen eller latterliggjør og kommenterer negativt om andre på nettsider som facebook.

Barn og ungdom hører og ser hva de voksne rundt dem sier, skriver og gjør. Ikke sett dem i en situasjon der du sier en ting, men gjør det motsatte.

Poenget mitt er, tenk over hva du sier, gjør og skriver, for du vet ikke hvordan mottakeren i andre enden tar det eller de rundt som hører, ser eller leser det du formidler.