Gjesteinnlegg
Seksuell trakassering og misbruk blant venner
Det begynte med at vi skulle ordne opp i en krangel som vi hadde hatt. Da vi hadde ordnet opp, begynte vi å prate slik vi pleier og hadde det morsomt sammen. Dette var kjempe koselig helt til han begynte å beføle meg på lårene, noe jeg syns var veldig ukonfortabelt. «nei, stopp» prøvde jeg å si, han stoppet litt opp før han bare fortsettet. «Nei, du har jo dame» fikk jeg frem, men han respekterte ikke det jeg sa. «Jeg vet dette er gal...t, men jeg vil bare utforske» svarer han mens han befølte lårene mine og prøvde å beføle meg på brystene og skrittet. Jeg prøvde å ta hånden hans bort, men han var sterkere enn meg, så jeg klarte ikke. Etter hver begynte han å prøve å skysse meg. Jeg prøvde å si ifra og prøvde å få han til å slutte, men han hørte ikke etter. Når jeg forsto at jeg ikke kom noen vei, at han hadde overtaket på meg så var det som om kroppen min ga opp og jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Han ville at jeg skulle ta på han også, jeg måtte gjøre som han sa selv om jeg ikke ville. Men da han prøvde å få meg til å suge han, «jeg vil ikke» sa jeg. Men jeg måtte runke han for at han ikke skulle tvinge meg til å suge han. Etter å gjentatte ganger med å prøve å si at jeg ikke vil, si nei og å prøve å ta bort hendene hans. Etter å gjentatte ganger bli tvunget til å gjøre noe jeg ikke vil, så stoppet han omsider. Og jeg fikk dra hjem.
Etter hendelsen så følte jeg meg ikke bra, skitten og uvel. Jeg likte ikke følelsen jeg hadde og følte det var min feil selv om jeg vet at det ikke er det.
Dagen etterpå ble disse følelsene sterkere og jeg slet med skyldfølelsene. Jeg gikk i dusjen for å prøve å «vaske det bort», men det hjalp ikke. Jeg fortalte det til kjæresten min selv om det var vanskelig, hva som hadde skjedd. Han viste forståelse og var støttene, noe som hjalp meg veldig. Det var godt å få prate ut om det med han.
De aller fleste i slike overgrepssaker slipper unna med det de gjør mot andre på grunn av mangel på bevis. Mens jeg og andre som har blitt utsatt for dette må leve med traumene resten av våre livet.
Jeg ønsket ikke å utsette meg for den påkjenningen det er å mote seg opp til å anmelde, måtte avhøres av politiet, frykte å møte på overgriperen under prossessen for så å få brev om at saken blir henlagt. For meg er alt bare en stor og umulig påkjenning som jeg bare må leve med.
Jeg ønsket ikke å utsette meg for den påkjenningen det er å mote seg opp til å anmelde, måtte avhøres av politiet, frykte å møte på overgriperen under prosessen for så å få brev om at saken blir henlagt. For meg er alt bare en stor og umulig påkjenning som jeg bare må leve med.
-Anonym ung dame
«Var gift med ei syk kvinne»
Etter
ei tid i «Psykoterapi» fikk hun diagnosen:
«Depressiv
nevrose»
Av hensyn til personvernet vil historien presenteres anonymt
Dette er ei historie fra 90-tallet der jeg tillater meg å
gjengi en del av det jeg husker som:
«Ei trist historie».
Kvinnen omtales som hovedperson i fortellingen, der hun etter ei tid i «Psykoterapi», fikk diagnosen: «Depressiv Nevrose».
Diagnosen er en fellesbetegnelse bestående av flere diagnoser, hvor psykiatrien manglet ressurs og kompetanse til å kunne gi henne en «adekvat behandling».
Situasjonen ble et kronisk problem, hvor hverdagen ble meget vanskelig å forholde seg til. Tiden mens det sto på kostet mye smerte, sår, håpløshet, maktesløshet, økonomi og mye søvnløshet.
Det ble etter hvert en ond livsstil med mye utrygghet hvor man ikke kunne stole på noe som helst, der episoder i det store og det hele gikk på løgn og ren fantasi.
For de nærmeste er det veldig vanskelig å måtte leve i nærvær av et menneske med slike problemer.
Hun tilkalte barnevern, kontaktet skole og barnehage, gikk til politi med falske anmeldelser for å skape sin verden for oppmerksomhet på løgner av ting og tang som aldri hadde eksistert. Følelser i dette ble mer at man måtte leve med hodet kaldt. Sannheten vil som oftest seire, om ikke med det samme.
Etter nesten sju års samliv, ble man mer reservert, tankefull og mer på vakt. F.eks. i rom sammen med flere mennesker, fikk man sterkt følelsen av «klaustrofobi» hvor man heller trakk seg tilbake, enn å bli sosialt med i samtalene for god atmosfære.
Hjelpeapparatene hadde ikke kompetanse, og ikke ressurser til
å kunne gi denne kvinnen en
«adekvat behandling».
Hun fikk i stedet vanedannende piller på resept fra lege. Pillene gjorde ikke atmosfæren bedre med at hun i perioder lå mer sløvet på sofaen, da barna ellers trengte sin oppmerksomhet mest. Men på piller fikk omgivelsene fred uten å måtte engste seg for krigføringer hun ellers kunne risikere å rette mot dem.
Før vi fikk våre to døtre hadde x-kona allerede to sønner
fra tidligere med to forskjellige fedre.
I flere års samliv og mange år
i rettssaker, gjør det noe med deg som menneske!
Traff kvinnen på begynnelsen av 90-tallet
På høsten traff jeg kvinnen etter at jeg en tid hadde levd alene og søkte nye bekjentskaper.
Hun var på dette tidspunktet i brudd etter et samboerskap i Oslo. Nå leide hun seg ei lita sokkelleilighet og hadde flyttet til et mindre sted på Romerike.
Etter hvert som jeg ble bedre kjent med henne og fikk mer innsyn i hennes bakgrunn, ble jeg noe skeptisk til om alt stemte med de presentasjoner hun hadde å formidle. Likevel flytter vi sammen ikke så lenge etter at vi hadde møttes. Det ble like innpå jul og skulle feire den sammen.
I ettertid kan jeg med erfaringen si at x-en hadde det for seg å drive slik, og hun kunne tillate seg å gjøre det utroligste for penger. Lignende som dette er et eksempel av flere forsøk på forsikringssvindel.
Vi flytter nå til et privathus - Et dødsbo ikke så langt unna fra hvor vi allerede er. Her er det koselig, landlig, barnevennlig og fin beliggenhet i et roligere boligfelt med stor tomt. Utemulighetene var glimrende i et barnevennlig strøk.
For meg burde det ha lyst ei varsellampe eller ringt i ei stor bjelle for lengst. Men når det likevel ble slik, ble det ikke naturlig å rømme vekk fra ansvaret, så jeg valgte å bli.
Sannheten var at jeg kjente barnets mor alt for dårlig til at dette burde skje, men det skjedde og måtte gjøre det beste ut av det så langt det lot seg gjøre - Abort var ikke tema.
PS: Jeg opprettet nå uførhetsforsikring- og personforsikring før barnet ble født i hensikt å sikre barnet økonomisk om det måtte skje meg noe galt i fremtiden.
Samtidig fikk jeg innsyn i at hun tidligere var kjent i systemet som klient ved ungdomspsykiatrien allerede fra yngre dager. Nå etter noen måneder i «Psykoterapi», ble hun erklært varig ufør.
Det ble veldig anstrengende å dele hverdagen med denne kvinnen. Hennes opptreden ble noe forbedret i perioden hun gikk i selve terapien, men tilbakefallene falt tilbake som før.
F.eks. visste man aldri hva som kom vente seg via posten, hvem som ringte på telefonen, hva som kunne ringe på døren eller hvilket byrå som kom hjem for å måtte kreve tilbake ting hun skaffet seg uten dekning.
Jeg ble stadig anmeldt for en rekke usanne påstander, som jeg etterpå måtte forsvare meg for i politiavhør, eller om det gikk videre og måtte føres i rettens lokaler.
Jeg ble heldigvis alltid frikjent, eller at sakene ble henlagt før det ble videre sak av det. Jeg fikk renvasket meg for alle påstandene hun rettet mot meg i en av de senere sakene som gikk over mange år.
Fra før var det ikke ukjent at hun sto i konflikt med sine tidligere partnere, offentlige organer om saker og ting gikk mot henne for alt hun selv klarte å rote til. De som ikke forsvarte henne ble mer sett på som hennes fiender.
Jeg opplevde mange skuffende og sjokkerende opplevelser sammen med henne jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg burde så absolutt ha kjent henne bedre før jeg flyttet sammen med henne.
Hun påsto å lide av «sukkersyke», hun målte blodsukkeret med eget utstyr for at det skulle se ekte ut. Videre hadde hun ferdigdoserte sprøyter som skulle inneholde «Insulin» slik hun sa det. Jeg skjønte vel raskt at det ikke var sukkersyke hun led av. Man får ikke slike reaksjoner med å innta «Insulin»
Kort sagt kom hun seg ut av rusen etter noen sprekker, hvor det var tøft å bistå i tiden under avvenning. Til gjengjeld kom sykdommen hennes «depressiv nevrose» tydeligere frem da hun ble ren av medikamenter. Det ble ikke enklere da heller.
Barnet ble på normalt vìs født etter termin senere på høsten. Det kom ei vellykket jente, 52 cm lang og hun veide 3930 gram. Ei lita skjønn og velskapt datter var blitt født. Jeg var med på hele fødselen.
Dette føltes selvfølgelig litt rart, vite og ha fått ei datter, var blitt pappa, og at alt var bra med barnet. Jeg filmet opplevelser etter fødselen og tok med meg dette hjem. Jeg lengtet etter å få holde barnet i armene, skifte på henne, ha på henne babyklær som var blitt kjøpt på forhånd osv. Jeg klarte nesten ikke sitte rolig da jeg kom hjem alene å så på filmklippene jeg hadde tatt.
Vi bor ikke så lenge her heller. Vi flytter til ei leilighet i en annen kommune, med egen inngang og en fin uteplass. I perioder ble jeg borte fra hjemmet hvor jeg hadde eget tilholdssted et annet sted. Der kunne jeg bruke litt tid på å avlaste mine egne frustrasjoner i situasjonen som jeg var kommet opp i.
Når jeg var borte hadde politiet kommet og dratt utallige ganger til og fra eiendommen på bakgrunn av at x-en ringer sin såkalte nødtelefon til politiet med beskyldninger om at faren til hennes eldste sønn driver rundt huset og truer henne på livet.
Et sant helvete for flere, det var helt utrolig hva hun kunne finne på. Utleierne som bodde i etasjen over følte dette veldig ubehagelig for privatlivet sitt med å ha politiets trafikk ut og inn på eiendommen sin.
Jeg fikk jo flere såkalte hint om hvordan hun hadde levd, hvilken type erfaring hun satt inne med. Det røpet seg jo raskt bl.a via hennes yngre bror som ofte besøkte oss.
Jeg forsto imidlertid at min nåværende svigermor var den som i hovedsak regjerte privatlivet og over hele fjøla over de nærmeste pårørende.
Det ble veldig fokusert på det første særkullsbarnet som dem nesten ga i hjel med penger og babyomsorgen han fikk så gammel som han var.
Vi fikk klage fra skolens styre om at gutten kjøpte seg venner med alle pengene han hadde med seg etter samvær med besteforeldrene.
Jeg er vokst opp på et mindre sted der vi var 5 søsken og foreldre. Det var ikke i praksis å forskjellsbehandle på denne måten, eller å kjøpe den enkelte familiemedlem med penger.
X-en hadde ikke dekning for kjøpet, og derfor kom mennene for å hente varene tilbake. Dette ble et nytt sjokk med følelsen av stor nedverdigelse og frustrasjon. Jeg var så skamfull at jeg hadde mer lyst til å gjemme meg langt nede i kjelleren!
Jeg har ikke tall for alle de hendelser jeg opplevde negativt. At hun virkelig turde å utføre sine handlinger, og likevel opptre som ingen ting var skjedd, aldri tegn til noe anger. Det var rett og slett skremmende!
Gleden i denne situasjonen var kanskje litt usikker. Man vet ikke selv hvordan man reagerer på opplevelser før man er midt oppe i det. Jeg var allerede veldig usikker på fremtiden og hvilken framtid barna ville få.
Jeg tenkte kanskje mer på vår første datter, nå ville de være to å støtte seg til hverandre uansett utfall senere i livet.
Jeg blir alenepappa under denne perioden, og det gikk veldig bra. Jeg følte meg nesten lettet over å få lov å være alene med barna. Selv var jeg i jobb på dagtid, men oppfølgingen med barna gikk likevel veldig greit. Fikk rutine i måltidene, leggetidene og stell for øvrig. Barna sov bedre på natten med sunnere kosthold enn hva de fikk mens moren var hjemme. Klesvask el.l. og andre forberedelser til ny dag dagen etter foretok jeg meg først etter at barna var sovnet på kvelden etter barne-tv og kveldsmat. Leste litt på sengen for dem før de sovnet.
På jobben i denne tiden blir jeg en dag oppringt fra
fengselet x-en sitter til soning i. En fengselsbetjent spør meg rett ut på
telefonen om hun er gravid?
- Jeg svarer kort, nei det skal hun ikke være nå.
- Betjenten sier å ha blitt beskyldt for å være årsak til at hun som sitter
inne har abortert et foster, mistet barnet hun hadde i magen nå mens hun sitter
inne.
- Jeg bekrefter umiddelbart at dette ikke er sant, og at han kan slappe helt
av. Jeg forteller litt omkring hennes sykelige tilstander så langt jeg har
erfart. Få ord kan si mye overfor en som forstår.
Brannen sprer seg fra inne i kjøkkenbenken og ut over gulvet på kjøkkenet med vinylbelegg som tar fyr. Halve kjøkkengolvet tok fyr og måtte skiftes nytt gulv.
Selv har hun tatt med seg barna ut mens jeg ennå ligger og sover på gjesterommet. Naboen kommer og vekker meg først når brannen er blitt ganske hissig. Hele leiligheten er røyklagt.
Både brannvesen og politi kommer til etter hvert, men det blir ikke mer ut av det. Brannen ble slukket og redningsmannskapene drar.
Jeg opprettet bl.a personforsikring før fødsel til vårt første fellesbarn, kanskje var dette et motiv for denne brannen?
På denne tiden var det mer vanlig å bruke sjekkhefte om en hadde konto i banken og denne kontoen hadde vi felles.
Jeg ble henvist til Rikshospitalet for vurdering, hvor jeg fikk behandling som gradvis gjorde sitt til at jeg ble bedre.
Det var en rekke hendelser i både juks og tyveri man ikke måtte bli overrasket over. I tillegg gikk hun på bygda i nærmiljøet hvor hun spredte usanne rykter omkring meg. Jeg ble stadig kontaktet i etterkant av hennes utspill. Det være seg fra barnehage, barnevern, privatmennesker, naboer m.m. om ting som ellers kunne vært unngått om hun kunne klart å oppføre seg som folk flest i en normal verden.
Tror ikke hun selv var klar over sine egne handlinger- eller hvilke følger og konsekvenser hun kunne utsette oss andre for, alt hva hun påførte oss negativt av en slik karakter. Hun resignerte til sin egen verden, tema var å velge sine ofre hun kunne plage mest mulig for å tiltrekke seg oppmerksomhet på bakgrunn av slike handlinger, helt sykt!
Til barnehagen og en rekke instanser måtte jeg skrive brev for å rette på ting som var blitt sagt som ikke harmonerte med virkeligheten, som en redegjørelse for det aktuelle faktum at hun dessverre levde sin egen verden uten mål og mening overfor den normale verden!
Vi flytter tilbake til Romerike lenger nord i distriktet, ikke så langt fra stedet vi startet i utgangspunktet.
Vi leier en privatbolig av et eldre ektepar som ville kjøpe seg leilighet for å bo enklere på sine eldre dager. Her bor vi i noen måneder frem til huseierne selv vil ha huset sitt tilbake. De angret på sine tidligere valg og ville flytte tilbake til eneboligen sin. Dette er vel det stedet vi ikke rakk å få noen klager før utleierne rakk å flytte tilbake.
Lokalmiljøet generelt ble sentralt, lettvint og praktisk. Barna fikk raskt venner i nabolaget. Nå ser ting lysere ut, med tanke på utsikter for dem videre, om en tør å håpe!
X-en tok ofte bilen og reiste, hvor hun ble borte i timer i uvisshet for oss som satt igjen hjemme, da vi ikke visste hvor hun dro eller hvor hun befant seg. Det var ikke sli at vi hadde mobiltelefoner på den tiden hvor man raskt og effektivt kunne oppdatere kommunikasjoner slik som i dag.
Jeg satt mye alene med aleneansvaret for barna alt hun var borte i tide, og i utide der kilometerstand på bilen i løpet av året tilsa at bilen ble brukt mer på lengre turer enn til lokale formål.
Hva følelser får man oppe i en slik situasjon? - Hele tiden sitter man engstelig hvor man tenker på barnas fremtid uten å føle seg tilstrekkelig. Man kommer til kort hvor man føler seg hjelpeløs. Hadde ofte lyst til å gråte store bekker, men hva hjelper det liksom? En mann gråter ikke!
Det kan være vanskelig å si om en i det hele tatt hadde noen følelser igjen i kroppen. Følte seg mer som en bygning av murstein som var rast sammen og kunne begynne å bygge opp igjen fra bunnen. Frem og tilbake var like langt. Det jeg visste om jeg overlever, dette må jeg komme meg ut av og på en eller annen måte få barna i trygghet. Det var et sant helvete hvor det ikke ble plass til å kunne kjenne på følelser, i hvert fall ikke av de gode.
På tiden da hun fikk sin førstefødte sønn bodde hun fortsatt sammen med sine foreldre. Hun har ei mor som også lider av forskjellige psykiske årsaker. Det er personlighetsforstyrrelser kanskje ikke alle normale mennesker i den normale hverdag kan klare å sette seg inn i å forstå. Det er meget slitsomt å leve sammen med for de nærmeste rundt.
Under de tilstandene x-en levde under da hun fikk sin første sønn forsøkte barnevernet å tilrettelegge en ny bosituasjon som ville være mer tilrettelagt. Kommunen skaffet henne egen leilighet i hensikt å utvikle henne til å bli mer selvstendig og selvhjulpen nok til å kunne ta vare på, være mor for sin egen sønn.
Råd og veiledning fulgte hun derimot ikke opp. Hun levde mer sitt eget liv, hvor hun satte morsrollen til side og skjøv omsorgsansvaret over på sine foreldre. Dette barnet bekreftet hun selv var etter ei «en natts - forhold».
Det fulgte i ettertid negative påstander mot guttens far, at han ikke var den rette faren, usanne påstander som ikke hang på greip osv i utall. Far til gutten gjorde alt som sto i sin makt og viste at han ville ta sitt ansvar med å vise omsorg for sin sønn.
Denne saken alene er ei lang historie med løgner og manipulasjoner som pågikk i årevis i guttens nærvær, som jeg ble vitne til av flere saker som pågikk samtidig som vi fikk egne barn. Gutten fikk i striden store lære- og konsentrasjonsvansker på skolen.
En gang blir x-en mistenkt og beskyldt for at hun hadde stjålet penger fra mormoren sin. Onkelen (sønn til mormor) var han det sto litt mer respekt av som turde å stå fram om dette. Onkelen var nok ganske så sikker, for det kunne kanskje ikke være andre som hadde gjort det.
Videre forteller x-en meg at hun ble så lei at hun hadde fylt medisinglasset hennes med overdosering av tabletter og mormoren døde, ikke så lenge etterpå.
Jeg ser nå frem til at eldste dattera skal begynne på skolen til neste år. Ser frem til å kunne hjelpe henne med lekser, skolearbeidet for øvrig og det å kunne følge utviklingen generelt nå som barna begynner å bli større. Samtidig blir hun yngste større også og kan få bedre hjelp i sin utvikling.
Faren til x-en ringer meg omtrent en time etter at dem var dratt å spør om hva som var skjedd, det påstås at det har vært håndgemeng i huset forleden og x-en ser ikke ut.
Nå tenkte jeg, hva skjer, hva er det han tror, og hva blir det påstått mot meg?
Telefonen i huset står i mitt navn. Jeg ringer televerket og sier opp abonnementet umiddelbart. Ber om sluttregning. Den har jeg spesifisert, alle ut- og inngående anrop. Nå gjelder det å holde hodet kaldt!
Like etterpå kommer det to politimenn som ringer på døra. De sier at kona ikke tør å komme hjem med barna så lenge jeg er der. Politiet gir meg anmodning om å forlate huset (for husfredens skyld)!
Jeg tar politiets anmodning til etterretning og pakker så raskt jeg kan. Tar med meg de nødvendigste ting av klær og toalettsaker. «Let`s go!». Så drar jeg sammen med politiet i politibilen ned til togstasjonen!
Jeg drar til Follo og blir der i noen dager før jeg må hjem og ordne flere av enkelte ting jeg må ha for å klare meg videre i hverdagen og i ukene som kommer.
Når jeg kommer tilbake dit, ligger enkeltsaker av mine personlige eiendeler sortert utover terrassen. Jeg tok med meg det som var der og dro. Nøkler jeg hadde, tok politiet fra meg helgen før. Ellers var vi blitt enige om at jeg skulle komme og hente diverse eiendeler jeg måtte ha med meg videre.
Da gikk det opp for meg hvorfor jeg plutselig skulle ut av hjemmet da politiet kom for liksom å få det raskt og effektivt utført med at jeg skulle ut av hjemmet. Hun hadde allerede truffet sin nye partner, en mann fra nord som bodde på Østlandet.
X-en tillot meg 3 samvær i barnas hjem i etterkant av dette før skolestart etter sommerferien, og det for at hun enklere kunne besøke sin nye kjæreste.
Etter 3. helgesamværet skulle eldstedattera begynne i 1. klasse og yngstedattera skulle i barnehagen.
Jeg var så heldig og fikk følge dattera på hennes første skoledag. Det ble et minne jeg bærer med meg videre, hvilket ble en fin dag.
Selv var jeg så fysisk redusert fra tidligere sykehustabber at jeg ikke hadde kapasitet til å ta meg av barna alene for alt det ellers ville kreve av fysisk belastning jeg ikke hadde overskudd til, så jeg følte å sitte i ei alvorlig klemme.
Med sønnens vitneforklaring som forklarer seg falskt ut fra
en jukselapp han har fått hjelp til å diktere, manipullasjoner og forarbeid han
er blitt involvert i så støtter han sin mors påstand.
Vi blir skilt ved dom! (Jeg får renvasket meg av beskyldninger og påstander mot
meg ved senere saker, hvor x-en ikke lenger blir troverdig og at det ikke kan
festes lit til hennes forklaringer osv.).
Dette er påstander jeg i ettertid forstår hadde motiv for at hun senere kan nekte meg samvær med barna. Slik vil hun for sin egen del straffe meg på sitt beste, frata meg all rett til innsyn og samarbeid for barnas ve og vel.
Ved senere saker kom retten til sin slutning med at barnas mor var lite troverdig, at det «kunne ikke festes lit til hennes forklaringer m.m» Ting som går mot henne, folk som ikke er på linje med henne ser hun på som sine fiender!
Nå blir samværene lagt opp til at x-en må følges opp med «foregrepet tvangskraft» som betyr at hun vil få bot for ethvert samvær hun evt. vil spolere. Nå begynte samværene å fungere, inntil så lenge.
Etter 6 måneders praksis med helgesamvær, opphører tilsynet. Barnevernet beslutter at det ikke lenger er nødvendig. Tilsynsordningen var opphevet og sommerferien sto for tur i nærmeste framtid.
Under et samvær før dette var barna med meg en fin sommerdag, hvor vi tilbragte ettermiddagen på et lite tivoli før dem skulle bringes tilbake til moren.
Før jeg ringer rektor der eldstedattera hadde gått i 1. klasse for å spørre om skolen var blitt orientert om en evt. flytting, dro jeg først til barnas adresse hvor jeg fikk bekreftet at bopelen var fraflyttet. Da jeg ringte rektor fikk jeg den samme bekreftelsen. Hva nå liksom?
Jeg gir uttrykk for mitt ønske om innsyn i barnas ve og vel, oppfølging i situasjonen generelt og ber om at dem tar en vurdering omkring barnas aktuelle situasjon.
Før jeg kan få tilbakemeldinger som har med barna å gjøre, må jeg skaffe alle dokumenter som bevis for at jeg er faren til barna, at jeg i det hele tatt har rett til opplysninger osv, hvilket jeg umiddelbart gjør.
Under saken som gikk snakker jeg med x-ens nye mann ute i pausen hvor han spør meg om vi ikke kan samarbeide?
Advokaten min står ved siden av meg mens vi snakker og tar oss en røyk alle tre. Jeg svarer: Jo, det er jo det jeg har vært interessert i hele veien siden samlivsbruddet, men siden det ikke viser seg at det går an er det derfor jeg er her i dag for å kreve min og barnas rett!
Jeg sier om han kvitter seg med «svinet» får han kanskje selv sine egne barn tilbakeført under sin egen omsorg. Som sagt, så gjort og slik ble det etter hvert. De skiller seg og x-ens nye mann tok mine ord til etterretning. Han fikk barna tilbakeført hos seg med foreldreansvaret alene. Mrk. «alene». Med denne saken var det en lettelse at barnas mor ikke lenger hadde så mye hun skulle ha sagt.
Bakgrunnen for dette: Hennes nye mann har ei fortid hvor han har vært sammen med ei dame. Denne damen har utgitt ei bok om sitt tidligere liv sammen med ham, hvor vanskelig alt var sammen med han osv. Dette har ikke noe med x-en å gjøre, og damen fra boken skriver alt anonymt.
X-en har fått det for seg at hun er omtalt i boken og at jeg er medhjelper til å få denne boken på trykk og ut i salg.
Kort fortalt forsvarer jeg meg skriftlig til forliksrådet og saken blir henlagt for mitt vedkommende. Dermed er saken løst og jeg har så langt fått fred i ettertid av dette.
Til barnevern, skole, barnehage, politi, advokater og rettsvesen vil jeg få takke for all forståelse for at jeg gikk fri for alle de usanne påstandene som urettmessig ble rettet mot meg i en årrekke.
Det ble et minne jeg ikke klarte å glemme. All den fine tiden jeg opplevde sammen med henne. Hun var mer eller mindre med meg i tankene i hele mitt voksne liv i enhver sammenheng av opplevelser i etterkant.
Vel 31 år etter at forholdet opphørte fra den gang visste vi ingen ting om hverandre før vi helt tilfeldig treffes igjen. Vi kommuniserer, treffes noen ganger og senere flytter vi sammen.
Jeg er i dag lykkelig gift med henne, hun som var min første og min ekte kjærlighet gjennom hele mitt liv. En stor takk til henne, hvor vi begge giftet oss av ekte kjærlighet.
Det var befriende og veldig godt, det å få følelsen av å kunne leve igjen! :)
April 2016
Anonym
Trykk på linken under, der ser du samme innlegg, men gjesteinnlegget vårt ble publisert av psykopaten.info og facebook siden deres psykopatene blandt oss. Dette viser bare hvor viktig dette temaet er for mange.