Min historie

Da jeg vokste opp så bodde jeg mine 10 første år sammen med min biologiske mor.

Jeg opplevde mamma som en person som prøvde det hun kunne på sin måte, men som ikke helt strakk til der vi barna trengte det. Dette førte til at jeg følte tidlig et ansvar ovenfor meg selv, moren min og mine tre småsøsken.

Mine to yngste søsken sin far, min stefar, bodde sammen med oss. Han kom inn i mitt liv da jeg bare var 5 år gammel, min søster var da 3 år gammel.

Stefaren min var veldig flink, strengere enn det vi var vandt til, men kjempe snill. Familien hans var også snille og gode mennesker som tok oss, meg og min to år yngre lillesøster til seg som en av dem. Jeg likte det best når stefar var hjemme på mange måter. Men han var en del borte siden han måtte jobbe en del.

Jeg følte meg mye alene eller ensom, ble mobbet på skolen, følte ansvar for de andre rundt meg og jeg var liksom ikke helt som de andre barna. De andre barna var liksom barn som ble passet på, jeg var et barn som måtte vokse fort etter andres behov.

I tillegg til dette opplevde jeg overgrep. Overgrep som startet da jeg var 5 år gammel av en av mine eldre brødre som jeg brukte å møte i feriene. Jeg turte ikke si noe, for han hadde truet meg med politi og barnevern hvis jeg sa noe og jeg klarte heller ikke å si imot han, for han var større og sterkere enn meg. Jeg følte at jeg fortjente det han gjorde, som om han straffet meg for noe. Men jeg forsto aldri hva han straffet meg for.

"Jeg sitter ved fjærsteinan å ser utover havet.Jeg kjenner den kalde brisen, ser mørke falle.Tankene surrer, kroppen føles tung.Hva skal jeg gjøre, hva kan jeg si?Jeg husker tilbake til noe smertefullt og vondt,Jeg kjenner jeg enda står fast i mine mareritt og fortid.

Du fortalte meg at du ville meg godt.
Du sa jeg ville like det jeg ikke en gang forsto.
Dine store hender som tok på kroppen min.
Din kropp så tett innpå min.


Jeg ville skrike, men klarte ikke:
Jeg ville rømme, men jeg kunne ikke.
Jeg var låst fast i ditt grep og din makt.

Alene renner tårene mine stille for seg selv.De renner nedover mitt skinn og forsvinner.Ingen skal få se min smerte som er gjemt et sted.Langt inni hjertet bærer jeg det for meg selv.Et minne om min barndom så vond og skjør.

Et minne fra en barndom så får hjertet mitt til å blø..

Jeg sitter ved fjæresteinan og ser det bli natt.Ved hvert bølgeplask hører jeg minnene komme.Men ved hvert minutt som går så ser jeg noe.Jeg ser dine svakheter og føler ditt behov for kontroll.

Jeg måtte lide, mens du fikk gå.

Jeg har motet til å bære smerten fra dine overgrep.Jeg har styrken til å klare å leve med de skadene det ga.

Men jeg vil aldri forstå hvordan du kunne gjøre det du gjorde.

Tårene mine renner av smerte, nå skjult bak tomme øyne.Men mitt hjerte er rent og brenner for noe bedre.Selv om jeg aldri vil forstå, så skal du vite dette.At jeg tilgir deg selv om jeg bærer evige sår.Ikke for at du skal føle deg bedreMen for å gi meg selv muligheten til å gå videre.Jeg må opp på beina og bort fra fjærsteinan.For om ikke alt for lenge kommer dagen jeg kjemper mot.

Den dagen der jeg igjen kan skinne og kjenne hjerte banke av glede.
Den dagen jeg igjen føler at jeg lever!"

Overgrepene hadde forgått med med jevne mellomrom i 4-5 år før jeg fortalte det til noen. Da var jeg 9 år og trudde jeg hadde baby i magen. Heldigvis hadde jeg ikke det.



Barnevernet hentet oss da jeg var 10 år gammel. Da havnet jeg og min 2 år yngre lillesøster hos et fosterhjem som hadde en datter som var 1 år eldre enn meg og en smule arrogant og bortkjemp slik jeg opplevde henne.

Men datteren deres var ikke problemet, det største problemet var fosterforeldrene våre som ga oss flere og flere arbeidsoppgaver for mindre og mindre ukelønn, Fosterforeldre som klaget på alt vi gjorde alt fra plikter og skolearbeid som aldri var bra nok til at vi gikk på do for ofte eller brukte for mye dopapir.
"TRE TØRK, BARE TRE TØRK" var ofte noe vi hørte glefsende fra andre siden av dodøren da vi satt på do. Ikke spesielt kult, men en del av hverdagen.

Og uansett hva vi gjorde og hvor godt vi prøvde å få ting gjort rett så var det allikevel alltid noe vi hadde gjort feil eller gjort galt. Selv om vi ikke alltid forsto hva vi egentlig hadde gjort galt. Det kunne dreie seg om alt fra å støvsuge feil til å sitte for mye på rommet til å ta for mye plass i stua. Så hverdagens største mål var hver eneste dag å klare å holde seg unna mest mulig trøbbel, noe som egentlig var umulig i det hjemmet enten vi ville eller ikke.

Men det de var mest redd for var at vi skulle fortelle noe til andre, så ofte fikk vi høre fosterfaren våres brølende stemme, jamre igjennom rommet mens han slo i bord, stolen vi satt i eller veggen vi sto klint inntil av skrekk "DU HAR INGEN TING MED Å FORTELLE UTE PÅ GÅRDAN HVA SOM SKJER HER HJEMME. DET SOM SKJER I DETTE HUSET, BLIR I DETTE HUSET"
Så med andre ord, vi var deres private tjener/hushjelp, til nesten ingen ukelønn. Jeg fikk som oftest 5-6 kr i ukelønn fordi jeg aldri klarte å gjøre de fornøyd med pliktene jeg gjorde. Vi var aldri bra nok uansett hvor mye vi anstrengte oss, prøvde og jobbet for å få gjort alt rett og for å holde oss unna trøbbel, så ble det aldri bra nok for dem. Dette førte til at jeg ble inneslutta og søsteren min begynte å slite med utagering. Men jeg var nok den av oss som til slutt reagerte verst ved å fly i fostermoren min, hadde ikke søsteren min stått der da og sagt at hun var redd, så trur jeg at jeg hadde slått fostermoren min ned. For den ene gangen svartnet det for meg, rett og slett for at jeg etter nesten 6 år med med dem hadde fått nok og dråpen den dagen var at hun tok tak i søsteren min fysisk. Å leve under konstant press, usikkerhet og daglig oppleve å bli tråkket på gjør noe med en både når det kommer til selvtillitt og å se verden rundt seg på. Men da hun den dagen tok fysisk tak i søsteren min å jeg høre henne hyle av at hun fikk vondt. Da klarte jeg ikke mer. Jeg fikk nok, det svartnet for meg og alt instinktet mitt fokuserte på var å få henne bort fra søsteren min. 

Etter 6 år i et fosterhjem som ikke fungerte i det hele tatt, så kom barnevernet på nytt og fikk oss akutt omplassert. De var på et av de årlige hjemmebesøkene sine, der søsteren min fortalte alt fordi hun ikke klarte å bære på det lenger. Barnevernet skulle reise samme dag, men ble lenger for å kunne akutt omplassere oss dagen etterpå. Vi visste ikke noe om det før etter slutten av skoledagen, dagen etter.

Vi endte opp i hvert våres fosterhjem etter flyttingen, etter 1 år havnet søsteren min på ungdomshjem. Mitt avlastningshjem sa ja til å bli mitt nye fosterhjem. Noe jeg ble kjempe glad og takknemlig for. Det var et godt hjem og de var snille med meg. For meg ble det en ny verden med to voksne som brydde deg, omsorg, jeg fikk mer enn det jeg trengte og at de aldri kjeftet på meg. Men uansett ble dette veldig vanskelig for meg, for jeg var konstant redd for at de skulle gå lei og svikte meg, redd for at de skulle føle at jeg ikke var bra nok og redd for slippe de for mye inn på meg tilfelle jeg ville miste dem. Men til tross for min problematikk så var nok dette beste hjemmet jeg kunne få på det tidspunktet og slik situasjonen var, men jeg skulle ønske at jeg, sammen med søsteren min, kunne havnet hos dem når vi var små. Eller evt hos et annet godt hjem mens vi enda var små, det ville nok spart oss fra mange vonde opplevelser, usikkerhet og traumer.

Når jeg endelig ble voksen, 18 år og ferdig med videregående skole, så opplevde jeg å miste tre venner på 6 mnd.. for meg ble dette overveldende og for mye. Alt fra tidligere mareritt kom ramlende rundt meg og denne nye type sorg som kvelte meg denne gangen, den hadde jeg ikke opplevd før. Alt ble for mye for meg, jeg klarte ikke mer. Jeg hadde møtt veggen, var utbrent.. Jeg hadde ikke mer igjen å gå på. Jeg tålte ikke mer rett og slett.

En ny verden åpnet seg for meg. En verden av utmattelse, sorg, skuffelse, kaotiske følelser, mareritt, spørsmål, angst, smerte, ødelagt hjerte, uendelige tårer og mørket som kvelte meg, fanget meg og overtalte meg til å gi slipp, gi opp meg selv.

Med dette kom psykiatrien inn, ambulerende team, døgnavdeling, Åsgård, psykiatri tjenesten, viken senter osv.

Men dette fungerte ikke for meg selv så etter rop om hjelp, uendelig samtaler, uendelige tomme timer inne på et som der ingen brydde seg med å spørre hvordan jeg hadde det og uendelig mange forsøk på å få folk til å se meg, høre meg og forstå meg. Så måtte jeg gi opp. Jeg måtte finne ut av ting selv.

Jeg ble min egen pasient og behandler. Det holdt på å ta livet av meg og knuse den lille styrken og håpet som så vidt enda var i meg en fjern plass, men etter kamper med meg selv, timer med tårer, smerte, angst, frustrasjon, uro og alt annet vondt som føler med, så klarte jeg det. Jeg var heldig.

Det holdt på å ta livet av meg, men det er allikevel grunnen til at jeg lever i dag for hvis jeg ikke hadde gjort dette og hvis jeg ikke hadde klart det, så hadde jeg valgt døden fordi livet ble som en evig pine. Jeg hadde ingenting å tape på å ta denne kampen. For hvis jeg tapte så ville jeg tatt livet mitt, noe som var meninga i utgangspunktet, men hvis jeg klarte å jobbe meg igjennom ting med å være min egen behandler og pasient, da kunne jeg kanskje klare å holde ut litt lenger, så enda lenger og enda litt lenger. For kanskje det en dag var verd det.

Jeg overlevde!

-Kim Maxine