Mine tekster

Angst, usikkerhet eller dårlig selvtillit?

Tidligere idag spurte jeg dere følgere her på siden om hva dere likte best. Livesending eller tekst. Det ble flest kommentarer på livesending. I de siste dagene så har jeg følt mye på positiv energi og overskudd. Mye av det handler om at jeg har lagt om kostholdet. Fokuserer på å spise rent og sunt. Målet er nettopp det å få opp energien og overskuddet igjen. Vektnedgangen jeg har opplevd er bare en bonus.
Det begynner å bli en stund siden dere følgere har hørt noe fra meg på siden i form av video eller livesending. Nettopp derfor, og med tanke på at jeg har overskudd igjen så har jeg hatt veldig lyst å få dele/snakke med dere igjen. Temaet jeg tenkte å ta opp var angst. Men jeg har ikke klart. Jeg har hatt og har noen utfordringer i hverdagen. En av de jeg vil snakke om i kveld har jeg selv har satt navn på. Angst.
Som skrevet så satte jeg navnet selv. Angst. Jeg var sikker. I kveld er jeg usikker. Er det angst eller dårlig selvtillit? Jeg skal prøve å fortelle litt om hvorfor jeg tenkte dette var angst, men ha i bakhodet at mye av disse utfordringene var større før.
Jeg er et rutinemenneske. Har jeg ikke rutiner i hverdagen blir det fort kaos for meg. Tidligere(les; tidligere) så slet jeg veldig med å komme meg på jobb på mandagene etter at jeg hadde hatt helg. Jeg tenker selv at min daværende sjef ble veldig irritert over at jeg ofte ikke kom på jobb på mandagene. Man hører jo avogtil de historiene om enkelte som sliter med å komme seg på jobb etter helga fordi dem for sliten eller for fyllesyk etter helgas festing. Jeg har ofte tenkt at det var det min sjef tenkte.
Det var ikke derfor jeg ikke møtte opp på mandag klokken 08.00. Jeg lå hjemme i sengen. Nydusjet med rene klær på. Matpakken lå i ryggsekken. Frokosten inntatt. Og helt frisk. Fysisk hvertfall. Ingenting som skulle tilsi at jeg ikke var klar for mandag og en ny uke. Ingenting bortsett fra en redsel. Merk at jeg nå skriver redsel selvom jeg egentlig vil skrive a.n.g.s.t. Men jeg vil ikke skrive det lenger. Ikke uten å ha snakket med psykolog eller lege. Det er ikke bra å sette diagnoser/navn på utfordringer uten å ha samhandlet med helsepersonell.
Tilbake til redselen. Tanken på å gå på jobb gjorde meg kvalm. Svett. Svimmel. Uvel. Ikke misforstå nå. Jeg elsket jobben min. Stortrivdes både med de ansatte, arbeidsplassen og det var et fantastisk miljø. Ingenting som skulle være grunnen til at jeg var så redd. Men jeg klarte ikke. Jeg var fullt klar over at hvis jeg bare kom meg ut den helvetes døra, så ble det å gå bra. Men jeg klarte ikke.
Jeg sliter ikke like mye idag med å komme meg på jobb på mandagene. Dette fordi jeg har jobbet og jobber veldig hardt med meg selv. Jeg vet at hvis jeg ender opp med å bli hjemme i senga så blir det vanskeligere. Da sliter jeg enda mer på tirsdag. Onsdag. Og plutselig har jeg vært borte en hel uke. Jeg vet også at så lenge jeg kommer meg på jobb, så blir dagen kjempe bra. Vel, det har skjedd at det har blitt så vanskelig, at klumpen i halsen ikke har forsvunnet og at jeg har måttet dratt hjem igjen. Men det har kun skjedd en eller to ganger.
Itillegg så har jeg jobbet mye med å omstille meg. Jeg har i mange år jobbet i arbeidspraksis via nav. Da jeg hadde disse dagene med kvalmen, svimmelheten og klumpen i halsen så var det 'lettere' å bli hjemme i forhold til nå. Nå har jeg et helt annet og mye større ansvar. Da jeg er tilkallingsvikar i en barnehage. Og er ansatt gjennom kommunen og ikke nav. Hvis en av de ansatte er borte fra jobb, så må hele dagen omstilles. Planen for dagen. Det merkes godt blant de ansatte som er på jobb. Noen ganger merkes det faktisk i barnegruppa også. At de voksne er mer stressa, sliten eller har mye mer å gjøre. Derfor skal det mye til for meg før jeg velger å være borte fra jobb en dag.
Tilbake til rutiner og redsel. Jeg kan ikke forklare ordentlig hva denne redselen er. Hvis jeg en helg har hatt mye å gjøre, samtidig som rutinene har vært der så er det ikke like vanskelig å komme seg på jobb. Men hvis jeg en hel helg har stengt meg inne i huset, kun ligget på sofaen eller i sengen og bare sett på serie/film så jeg kjenner jeg at redselen, kvalmen og klumpen i halsen er større på mandagen. Nå har jeg skrevet mye om helg og mandag. Men det kunne likeså godt vært at hvis jeg hadde fri fra jobb onsdag og torsdag. Da hadde det vært en sjangs for at jeg hadde hatt vanskeligheter med å komme meg på jobb på fredag. Så egentlig handler det ikke om dager. Men om rutiner. Med rutiner så mener jeg noe så enkelt som å stå opp i rett tid, spise frokost/lunsj/middag/kvelds, pusse tenner ++. De vanlige rutinene. Også det å gjøre ting som gjør meg glad. Henge med venner, høre på musikk, se film, ovs..
Jeg vil nå snakke om to andre redsler. Merk at jeg på nytt skriver redsel og ikke angst. Disse redslene er annerledes enn den forrige jeg skrev om. Forskjellen er at denne redselen sliter jeg mye med i dag. Den ødelegger ikke, men den hemmer. Den er også lettere å beskrive. Den første handler om når jeg er ute å går alene. Uansett om jeg er på tur på jobb, butikken eller bare går tur. Når jeg møter folk så får jeg den samme kvalmen, svimmelheten og klumpen i halsen som jeg har skrevet om tidligere. Uavhengig om de jeg møter er en eller flere. Uavhengig om personen(e) er 20,40 eller 60 år. Det som skjer hver gang er at jeg tar opp telefonen stirrer på skjermen da jeg går forbi eller at jeg later som jeg ringer noen.
Den andre handler om når jeg er på butikken alene (merk; alene). Da kommer også svimmelheten, klumpen i halsen og jeg kjenner jeg blir superstressa å veldig svett. Her har jeg jobbet med en del teknikker som har gjort det enklere for meg. Hvis jeg har en handleliste eller vet konkret hva jeg skal ha av varer så klarer jeg å holde fokuset. Inn i butikken. Se på handlelappen. Handle. Betale. Pakke varene i bæreposen. Gå ut av butikken. PUST!
Jeg har ikke snakket med noen om disse tingene før. Er det angst? Dårlig selvtillit? Eller bare usikkerhet? En ting er hvertfall sikkert. Jeg skal fortsette å gå på jobb, gå turer og jeg skal presse meg selv til å handle på butikken! Uansett hva dette er så skal jeg jobbe med det. Blir der verre eller at jeg ikke klarer å jobbe med det alene så skal jeg oppsøke hjelp. Til slutt så vil jeg bare si at dere må ikke bli bekymret for meg. Alle har noen utfordringer som de sliter med. Uavhengig om de er store eller små. Og jeg skal ikke gi meg

Tanke kaos

Mye tanker i hodet Jeg har lenge hatt lyst nå å skrive et innlegg, men det har vært vanskelig fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og ikke minst ting jeg har tenkt på. Skal prøve å dele litt ting med dere uten at dette innlegget blir alt for "rotete".

Trening 

Jeg har startet å trene 2 ganger i uken. Jeg trener gjennom noe som kalles for "Frisklivssentralen". Etter at jeg startet med dette tilbudet så føler jeg at jeg har fått mye mer energi og at jeg er "lettere til sinns". Jeg har også fått et litt bedre selvbilde. Jeg har ofte hørt at fysisk aktivitet har en positiv innvirkning på psyken. Dette har jeg merket veldig. I tillegg er dette gruppetimer, så dette er sosialt også.

Saksmappen 

Som mange av dere vet så har jeg nå fått saksmappen min fra barnevernet. Dette er noe jeg har gledet meg til, men samtidig gruet meg til. Jeg har startet å lese, men det var mange mapper og dokumenter, så jeg er langt fra ferdig. Hittil så har jeg ikke lest noe som jeg har blitt veldig sjokkert eller særlig overrasket over. Men det er ting som jeg har reagert på. Både positivt og negativt. Jeg har en plan på at jeg skal lage et lengere og et mer utfyllende innlegg om akkurat det, men jeg kan jo nevne noe:

Jeg har fått mye informasjon fra samtaler med min søster og referat fra skolemøter ang min bror. Og da er det møter som dreier seg kun om min bror og ikke meg i det hele tatt. Jeg forstår at det kan være vanskelig å skille dokumenter fra hverandre med tanke på at vi er søsken. Noen dokumenter angår jo alle oss tre søsknene, og da er det ikke lett. Men når det gjelder helt egne dokumenter som kun angår broren min, så reagerer jeg. Jeg liker ikke at jeg har fått så mye innsyn i hans dokumenter. Har ikke barnevernet taushetsplikt ovenfor søsken? Jeg kjenner jeg blir veldig skeptisk. For selvom vi søsknene har en kjempe god og åpen dialog, så er det noen enkelte ting jeg ikke vil de skal vite. Og det kan jo komme en dag der også de vil ha innsyn i sine papirer. I tillegg har jeg fått så mange unødvendige dokumenter. Alt fra hvor mye besøkshjemmet og fosterhjemmene har tjent, mailer mellom moren og faren min sine advokater og brev som legen har skrevet angående min mors fysiske helse. Jeg vet ikke om dette er grunn nok til å reagere, men jeg gjør det uansett.

Foredrag 

Jeg holdt foredrag på mandag for psykiatritjenesten i Lenvik kommune. Jeg er veldig fornøyd og stolt. Folk stilte spørsmål underveis, og dette hjalp meg veldig. Nervøsiteten minsket etterhvert, men jeg var så anspent og knyttet hele tiden, så det førte til at jeg "datt litt ut" avogtil, og glemte litt hva jeg skulle si. Så det kunne jo gått bedre. Men dette var mitt første foredrag alene, så jeg er som sagt fornøyd uansett.

Som tidligere skrevet så hadde jeg mange tanker i hodet som jeg ville dele med dere. Derfor ble dette et litt "rotete" innlegg. Men sånn er det avogtil når man har mye på hjertet.

Stor beslutning

Idag ble det tatt en beslutning som jeg har tenkt på kjempe lenge. Jeg har snakket med barnevernstjenesten i min hjemkommune og bedt om å få min saksmappe. Når man havner under barnevernet får man en såkalt "saksmappe". Her havner alle papirer og dokumenter som har med deg å gjøre. For noen høres kanskje dette skummelt ut, men det er det altså ikke. Når du for eksempel går til legen eller tannlegen så har de en journal på deg. Dette for å ha all informasjon om deg på en samlet plass. Det blir enklere både for deg og tannlegen/legen din. Dette er noe jeg har tenkt på kjempe lenge. I mange år faktisk. 

Det surrer mange tanker i hodet mitt akkurat nå om hvordan det blir å lese om min tid både før og under barnevernet. Jeg både gruer og gleder meg. I min hukommelse er det mange hull som jeg ønsker å tette. Altså få svar på ulike ting som jeg bare husker noen få glimt av. Jeg har lagt de negative tingene ved min oppvekst bak meg. Dette er noe jeg har fått bearbeidet, og jeg bærer ingen nag til noen. Det jeg gruer meg til er hvis jeg leser noe som jeg overhodet ikke husker eller forventer. Noe overraskende. Det kan være alt fra uttalelser fra forskjellige folk eller hendelser jeg har fortrengt. Jeg er klar over at det blir sikkert å dukke opp ting der som jeg blir å reagere på. Enten det er positivt eller negativt. Men uansett hva det er så vet jeg at jeg takler det. Jeg er sterkere enn aldri før, og jeg har et fantastisk nettverk rundt meg. Dessuten er ikke dette en avgjørelse jeg har tatt plutselig. Men et valg som jeg har tenkt på i flere år etter jeg fylte 18 år. 

 Tenker du også at du har lyst til å lese gjennom din saksmappe? Isåfall vil jeg du skal tenke på noen ting: - Er du virkelig klar for dette? Vær obs på at det kan komme veldig mye negativt ut av det å lese i mappen sin. Ting som står der kan føre til at du endrer synet ditt på mennesker som står deg nær. - Noen ting kan komme så overraskende på at du sliter med å takle dine følelser. Det kan være alt fra fortrengte hendelser til en annens syn og mening. - Hvordan har du planlagt det å lese i mappen din? Du har sikkert hørt det mange ganger, men jeg råder deg sterkt til å gå i gjennom papirene med en som står deg nær. 

Noen av tingene kan være så onde at du trenger å snakke om det etterpå. Jeg har fått tilbud fra mitt barnevern om at de kunne være sammen med meg når jeg leser gjennom mappen. Jeg ble kjempe glad for det fordi da viser de at dem virkelig bryr seg. Jeg er vanligvis en person som MÅ sitte alene å lese sånne dokumenter, men denne første gangen vil jeg gjerne ha noen sammen med meg. Enten kjæresten min eller noen andre jeg stoler på. Jeg håper at du tenker nøye gjennom det før du tar et valg om å lese din saksmappe. Tenk også på de negative følgene. Gjør ingenting om du bruker kjempe lang tid på å bestemme deg for om dette er noe du vil eller ikke. La det være et nøye gjennomtenkt valg, og ikke en impulsbeslutning! 

Mine tanker om prosjektet

Når man setter i gang med et nytt prosjekt som dette så er det lett for at ting kan bli litt overveldende. På under en uke så hadde vi et par hundre likere på Facebook siden vår og vi hadde allerede fått mange henvendelser fra både media og privatfolk som støttet oss. Prosjektet jeg snakker om er altså Til Tross For.

Ikke misforstå. Jeg er så utrolig glad for tilbakemeldingene og responsen vi har fått fra dere. Grunnen til at jeg skriver denne teksten er ikke for at jeg skal trekke meg ut fra alt. Er enda med sammen med Kim. Dette er enda vårt prosjekt, og vi har ingen planer om å gi oss med det første.

Men det har blitt litt for mye for meg. Det har sagt litt stopp, så jeg har tatt noen steg tilbake. Det er lett for at det kan bli sånn at man gir 200 % når man starter med noe nytt. Man er så energisk og full av ideer og tanker på hva man kan gjøre. Man er på en skikkelig opptur. Det er nettopp det jeg har vært på disse ukene, men nå er jeg gått på en liten smell. Jeg har brukt den siste uken på å gå inn i meg selv å tenke.

Hvis jeg skal klare å være med på dette videre,så er jeg nødt til å endre litt på ting og roe det hele ned. Jeg er også nødt til å endre fokuset mitt. Hittil så har jeg fokusert mye på fortiden min. Dette kan jeg ikke fortsette med. Jeg har opplevd veldig mye i oppveksten min. Men dette er noe jeg føler jeg har fått bearbeidet og har satt et lokk på. Jeg føler ingen skam eller skal slutte å være åpen og ærlig om ting, men for meg har det ingen hensikt å rippe opp i gamle ting.

En annen ting er at jeg ikke har lyst å 'utlevere' foreldrene mine på noen måte. Jeg er kjempe glad i dem, og ville ikke byttet dem ut med noen andre. Uansett hva som ligger fortiden til.

Det jeg derimot vil fokusere på er hvordan jeg skal kunne bruke mine erfaringer til å hjelpe å støtte andre. Bare det å se hvor bra det har gått med meg kan være en enorm oppmuntring til de som sliter. Det å lese om 'løvetannsbarn' har hvertfall gitt meg utrolig mye. Foredrag å skrive tekster er noe jeg vil fokusere mer på. Er ikke så komfortabel med det å videoblogge, men avogtil vil det komme videoer fra meg. Noen ting er bedre å si enn å skrive.

Det å stå frem på denne måten krever veldig mye. Du må gi veldig mye av deg selv som person. Både når du skal fortelle om dine erfaringer, men også bare det å ha utlevere deg så mye. En av mine utfordringer i hverdagen er humørsvingninger. Ved disse svingningene får jeg ofte tanker om at jeg er alt for tilgjengelig og har lyst å være litt anonym. Dette kan føre til at av og til kommer det mange tekster og videoer fra meg til Facebook og hjemmesiden, så kan det gå en stund før det kommer noe nytt. Sånn er det bare.

Til slutt så vil jeg bare si at når jeg skal jobbe med prosjektet, så må jeg være i et slags humør. Jeg kan ikke bare sette meg ned å skrive en tekst eller filme en video. Jeg må være i det rette hjørnet for å kunne produsere noe bra. Synes også det er viktig å fortelle at jeg er en person som lett kan bli trigget eller havne i en dårlig periode. Derfor er det viktig at jeg gjør dette i MITT tempo.



Spontanaborten

Med engang jeg fikk vite at jeg var gravid, så visste jeg ikke hva jeg skulle føle. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg var på en måte i sjokk. Når jeg fikk fordøyd dette her så begynte tankene å snurre. Jeg har alltid vært veldig imot abort. Bare tanken har vært kvalmende. Selv da jeg fant ut at jeg var gravid tenkte jeg ikke tanken på abort. Det var verken en løsning eller en mulighet. Men jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjøre forskjellige ting. Jeg slulle bære barnet fram. Men tiden etter det var jeg usikker på. Ha ungen selv, plassere hun/han i fosterhjem ovs. Jeg var livredd. Jeg hadde fortsatt ikke sagt noe til foreldrene mine. Grunnen til at jeg tenkte tanken på fosterhjem å sånt var på grunn av min livssituasjon. Jeg var under barnevernet og bodde på en institusjon. Jeg slet psykisk og slet med selvskading. Jeg visste ikke om jeg torde å risikere å "miste" ungen til barnevernet etter en stund at hun/han var født. Jeg hadde ikke taklet det. Det er akkurat som å si til meg at jeg har mislykkes som både menneske og mor.

Det første skrittet jeg måtte da var å fortelle dette til familien min og de ansatte på barnevernsinstitusjonen. De voksne på avdelingen reagerte som jeg hadde trodd de skulle gjøre. De anbefalte meg å snakke med lege og helsesøster. De ba meg også tenke grundig gjennom fordelene og ulempene ved å ta en abort. Jeg måtte også tenke på veien videre og at barnet kom til å følge meg resten av livet hvis jeg valgte å beholde. De ga meg også muligheten til å dra til Tromsø å snakke med Amathea. De tilbyr rådgivning til damer/par som er blitt ufrivillig gravide. Jeg fikk veldig mye støtte av de ansatte ved avdelingen min. Så var tiden kommet for å fortelle familien min om gradiviteten. Jeg ble veldig positivt overrasket over deres reaksjoner. Jeg hadde trodd at de skulle bli veldig sinte. Det ble de ikke, heller sjokkert. Da jeg fortalte foreldrene mine om dette så var jeg fortsatt usikker på veien videre. Jeg brukte en stund på å snakke med moren min om hvordan støtte jeg kunne få fra nav og diverse. De sa at uansett hva jeg valgte så kom de til å støtte meg.

Så var dagen kommet. Jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre. Jeg ville beholde barnet og ha det hele fulle foreldreansvaret uten noen innblanding fra barnevernet. Jeg visste jo at jeg ikke kunne bo på en institusjon å ha unge, så jeg hadde allerede begynt å se etter en leilighet. Jeg var på apotekt å handlet kjempe masse vitaminer og tilskudd som var viktig for meg å barnet under gradiviteten. Jeg var nesten hysterisk. Jeg ville ikke gjøre noe som kunne skade barnet. Jeg oppholdt meg ikke sammen med noen som røyket. Jeg var veldig kresen til kjøtt og sluttet nesten helt med godteri. Jeg begynte også å se på nettet etter barnevogner, klær og andre nødvendige ting. Jeg oppdaget noe jeg ikke hadde sett eller følt på lenge. Jeg så lyst på livet. Jeg så fremtiden. Jeg så meg selv følge datteren eller sønnen min til barnehagen, legge barnet om natten og ha ansvar for meg selv og det lille barnet. Jeg følte at jeg elsket det selv om det var veldig tidlig i gradiviteten og at det ikke var blitt noen baby enda. Jeg snakket med bestemoren min og hun skulle strikke babyklær, jeg hadde bestemt hvem som skulle være gudforeldre og jeg var så glad. De kraftige humørsvingningene var borte. Jeg var så lykkelig.

Noen uker senere fikk barnevernet vite om dette. Jeg husker jeg var på besøk hos foreldrene mine i hjemkommunen min da de ringte og ville ha meg til å besøke dem fordi de ville snakke med meg. Jeg har alltid vært skeptisk til å være alene med barnevernet og tok med meg storebroren min. Han ville være der for meg. Jeg trodde jeg var forberedt på møte med dem. Jeg visste de ville stille meg spørsmål og fremtiden og høre om jeg skulle beholde barnet. Jeg tenkte at dette ikke kom til å bli noe problem. Jeg visste jo hva jeg ville og jeg hadde jo lagt planer. Møtet ble ikke som jeg hadde trodd. Saksbehandleren var så ekkel og fikk meg til å virke som den personen som bare så lett på det. Hun fremstilte meg som en person som bare hadde takket ja til og ha et barn, men hadde ingen planer videre. Hun fortalte meg om de to valgene jeg fikk. Jeg kunne velge mellom å få besøk på sykehuset av barnevernet eller om de skulle komme hjem til meg da barnet var født. Videre så sa hun rett ut at jeg kom til å bli en dårllig mor. Hu sa rett ut at ungen kom til å havne under barnevernet fra starten av for dette kom ikke til å gå bra. Ingen i hele verden har fått meg til å føle meg så mislykket. Jeg var knust. Jeg gråt og gråt. Hun hadde overtalt meg. Jeg kunne ikke beholde barnet. Jeg kom ikke til å bli en god mor. Abort var den beste løsningen. Barnet hadde ikke godt av å ha meg som mor. Alle disse tankene hadde jeg.

Så kom denne fæle dagen. Jeg skulle til Tromsø å ta abort. Jeg tenkte ikke over dette. Jeg var tom av følelser. Jeg ville bare ha det overstått. Dette var desidert den værste dagen i mitt liv. Da jeg kom inn til legen, så skulle hun ta en ultralyd for å se hvor langt jeg var på vei. Da fikk jeg vite noe som jeg overhodet ikke hadde trodd. Det var ikke liv i barnet som lå i magen min. Det var ingen hjerterytme. Jeg klarte ikke å forstå dette. Jeg latet som om jeg ikke brydde meg. Jeg kunne ikke vise følelser. Da kom jeg til å knekke sammen. Legen fortalte videre at selv om det var spontant abort så måtte jeg ta noen medisiner som fikk dette ut. Det var så vondt. Både psykisk og fysisk. Jeg tenker på denne dagen som om det var igår. Jeg sliter fortsatt med den følelsen av å ikke kunne bli en god mor. Jeg føler meg fortsatt mislykket. Når jeg ser små babyer så blir jeg helt rar. Jeg holder på å begynne å gråte. Jeg har fortsatt de tankene. "Tenk om barnet var i live, tenk hvis jeg var moren til det barnet, hadde jeg vært lykkelig? og hadde jeg vært en god mor.Jeg håper ingen havner i denne situasjonen som jeg har vært i. Jeg har det fortsatt vondt psykisk og sliter veldig med dårlig samvittighet.

Merk; Denne teksten ble skrevet i 2012.

Lag din egen hjemmeside gratis! Denne nettsiden ble laget med Webnode. Lag din egen nettside gratis i dag! Kom i gang